Suze van Meegen:

Vår stemme fra Jemen

Flyene slipper bomber over Jemen. I flere deler av landet kjemper væpnede grupper med missiler og tungt artilleri. Sulten herjer og ingen andre steder er de humanitære behovene så store som her. Midt oppe i alt dette står en 35 år gammel kvinne fra Australia: -Det viktigste jeg kan gjøre er å fortelle verden om befolkningens enorme behov, sier Flyktninghjelpens Suze van Meegen.

Et møterom på Flyktninghjelpens hovedkontor i Oslo. Suze van Meegen sitter i skredderstilling på stolen. Klærne er løse, og rundt det blonde håret har hun knyttet et fargerikt skjerf. Hun smiler ofte, virker lys til sinns. En kontrast til det alvorlige ansiktet hun pleier å ha på TV.

En kollega beskriver henne som «spinndoktor med hjerte». En spinndoktor er en som driver strategisk kommunikasjon, en som dreier eller styrer et budskap i en bestemt retning. Når det gjelder van Meegens kommunikasjon, handler den om å hjelpe verden til å forstå hvem som er ofrene i konflikten: Befolkningen i Jemen.

 –Ja, er det det jeg gjør? Spinne det komplekse som skjer i Jemen til noe som folk kan føle og forstå, sier hun og ler, før hun legger til:

–Journalister slipper ikke inn i Jemen, og derfor har vi hjelpearbeidere fått en viktig rolle. Arbeidsdagene mine består av at jeg snakker med folk og leser masse. Analyserer. Prøver å danne meg et bilde av hva som skjer, hva som har skjedd, og gjør det om til kraftfulle budskap til media og internasjonale donorer. Flyktninghjelpen skal bidra til å skape en forskjell.

Al Jazeera, BBC og CNN

Tre år med krig mellom den internasjonalt anerkjente regjeringen og opposisjonsgruppen Ansar Allah (Houthi), har ført til en humanitær katastrofe. Åtte millioner er rammet av alvorlig matmangel, og FN sier at tallet vokser. Rundt 14 millioner – halvparten av Jemens befolkning – er nå i hungersnødfare. Over 10.000 mennesker er drept siden krigen startet, ifølge Verdens helseorganisasjon.

På nyhetene hører vi om stormakter som kjemper om innflytelse og makt. Men for å få vite noe om hvordan befolkningen har det, må tv-stasjonene og nyhetsbyråene finne frem til noen som kan formidle dette. Al Jazeera, BBC og CNN og mange av de andre mediene, velger Suze van Meegen.  

Les billedteksten Suze van Meegen snakker om krigen og blokaden i Jemen. Foto:Nuha Mohammed/Flyktninghjelpen

Inspirert av mor og far

Hun vokste opp i Australias hovedstad, Canberra. Morens familie er opprinnelig fra landsbygda, utenfor en by som ligger sør-øst i landet; Wagga Wagga. Faren emigrerte til Australia etter andre verdenskrig, og reiste med sine foreldre opp og ned langs kysten på jakt etter arbeid. Som barn tilbragte Suze en god del tid på gården til besteforeldrene.

–Mor og far var opptatt av at vi skulle forstå viktigheten av sosial rettferdighet. De kommer fra arbeiderklassefamilier og mener at alle burde ha det vi i Australia kaller «en rettferdig sjanse» - en mulighet til å komme seg opp og frem her i verden. Det var nok det som førte til at både søsteren min og jeg begynte med sosialt arbeid, og gikk videre over i humanitært arbeid, sier hun og forteller at søsteren bor og arbeider i et aboriginer-samfunn.

Van Meegen studerte fag med fokus på urbefolkningspolitikk, tok en master om tvunget migrasjon. Hun jobbet for Australias Røde Kors, først med beskyttelse av barn, og senere med flyktninger og asylsøkere. Deretter dro hun til Øst-Timor for å arbeide for en kvinnerettighetsorganisasjon, før det ble Kenya og Sør-Sudan for Redd Barna. I juni 2017 ble hun ansatt i Flyktninghjelpen for å jobbe i Jemen.

Sana – en vakker by

Jemen er blitt beskrevet som «Den glemte krigen» og «Verdens største katastrofe».

–Ved å beskrive landet som «glemt» antyder man at folk egentlig ikke vet hva som foregår. Jeg vil heller beskrive Jemen som forsømt. Verden vet hva som skjer, men velger å neglisjere det
Suze van Meegen

Hun tenker seg om litt:

–Når du kommer til de største byene Sana og Aden blir du overrasket. Byene er fascinerende og slående vakre, begge med sin spesielle arkitektur. Sana står på UNESCOs Verdensarvliste. Alt ser ut til å fungere som normalt; det er varer i butikkene og du ser ikke nødvendigvis så mange utbombede bygninger. Du må skrape litt i overflaten for å finne ut hvor elendig situasjonen egentlig er. Første gang det går opp for deg at det er krig i Sana, er når du hører flyene. Lyden av fly betyr bomber.

Les billedteksten Sana står på UNESCOs Verdensarvliste. Foto: Suze van Meegen/Flyktninghjelpen

Redd i kjelleren

Van Meegen synes det er litt flaut at hun og andre vestlige hjelpearbeidere på en måte blir sett på som «helter» som drar inn i Jemen for å redde folk.

–Men vi har muligheten til å reise fra landet. Våre jemenittiske kolleger må bli, sier hun.

I april i år ble den libanesiske hjelpearbeideren Hanna Lahoud fra Det internasjonale Røde Kors, drept i et angrep i byen Taizz. Som utenlandsk hjelpearbeider er det mange sikkerhetsforanstaltninger å ta hensyn til.  

 

–Vi kan si at vi bor i Jemen, men på en måte gjør vi ikke det. For vi må oppholde oss inne på våre egne inngjerdete områder. Det er strenge regler for hvordan vi skal forflytte oss fra sted til sted, for det er risiko for bombeangrep og vold.
Suze van Meegen

I desember i fjor skrev van Meegen en blogg for Huffington Post. Redaktøren valgte å lage denne overskriften til teksten hennes: «Jeg er en hjelpearbeider i Sana, et sted ingen kan føle seg trygg».

Har du vært redd for livet ditt?

–I desember i fjor var det tunge sammenstøt i Sana, etterfulgt av det som føltes som nådeløs bombing. Vi visste at vi ikke var mål for noen av angrepene, men vi visste også at noe kan komme til å gå galt. Vi hadde skyting og tungt artilleri utenfor huset, og det føltes som om flyene svevde over taket.

Det var for det meste bakkekamper, og det føles tryggere enn når bombene faller. Bombardement fra luften føles mye nærmere. Hadde huset vårt blitt truffet da, ville vi sannsynligvis ikke hatt noen mulighet til å klare oss. Så jeg tror at ja, vi som satt i den kjelleren var redde. Men dette er ikke noe familien egentlig har lyst til å høre om, sier hun og ler litt.

Les billedteksten Åtte år gamle Ali flyktet med familien til Sana fra Nehem, etter at hjemmet deres ble bombet. Foto: Alvhild Stromme/Flyktninghjelpen

Bomber og ekstremister

Under angrepet i desember ringte hun noen av sine jemenittiske kolleger for å sjekke at de hadde vann og annet de trengte. Og om de hadde en plan for å komme seg ut.

–Jeg snakket med en kollega som befant seg i en kjeller sammen med moren sin. Hun trengte å komme seg til sykehus. Familien hadde prøvd å forlate huset, men skjønte at det var snikskyttere utenfor, så de måtte bli der de var. Etter en stund ringte han tilbake og fortalte om en nabogutt på tretten år, som var blitt skutt og drept da de forsøkte å komme seg vekk.   

I januar var det flere tunge kamper, denne gangen var van Meegen i byen Aden. Sammen med tre kollegaer satt hun inne i et hus uten kjeller i seks dager mens de skjøt tungt over hele byen.

–Vi hadde liten beskyttelse, og visste at det i tillegg til kampene er en god del ekstremistaktivitet i området. Da var det viktig at vi holdt en lav profil til det verste var over. Det var det samme for mange av våre jemenittiske kollegaer, og de er nå blitt vant til å vente til ting har lagt seg. 

Hva gjør du når du er redd?

–Jeg bare jobber. Det føles helt nødvendig. Det mest betydningsfulle jeg kan gjøre er å fortelle verden hvordan situasjonen er. 

Arbeidsdagen

Men en vanlig arbeidsdag for Suze van Meegen i Jemen er egentlig ikke så dramatisk. Hun står opp i syv-tiden, jobber en times tid, sjekker e-post og finner ut hva som har skjedd i løpet av natten. Ofte er det forespørsler fra media om å kommentere situasjonen i Jemen. Hun lager en prioritert arbeidsliste. Til frokost spiser hun kanskje en banan. Ingen kaffe. Så blir hun hentet av en bil med sjåfør, og kjørt til kontoret. Der drikker hun kaffe. Jemen er kaffens hjemland og jemenittene er stordrikkere av kaffe.

Les billedteksten Suze van Meegen synes det er litt flaut at hun og andre vestlige hjelpearbeidere på en måte blir sett på som «helter» som drar inn i Jemen for å redde folk. –Vi har muligheten til å reise fra landet. Våre jemenittiske kolleger må bli, sier hun. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Ofte blir hun kjørt til andre hjelpeorganisasjoner, der målet er å utveksle informasjon og kanskje planlegge aktiviteter sammen. Hun blir transportert hjem igjen i 19.00 tiden. Middag kan bestå av frokostblanding eller pasta. Hun jobber i omtrent syv timer til.

Drar du ut i felt?

–Noen ganger. Da må vi først vie oss til en god del papirarbeid. Myndighetene må få vite hva vi har tenkt å gjøre, hvem som skal være sammen med oss, hvilket kjøretøy vi skal bruke og så videre. De må ha det en uke før vi skal dra.

Hva gjør du i felt?

–Da møter jeg kolleger og de menneskene som mottar våre tjenester, for å forstå hva som skjer. Jeg oppsøker også myndighetene i området, for å høre deres syn, sier hun og forteller at det er begrenset hvor mye hun kan bevege seg rundt på grunn av sikkerhetsrestriksjoner. Besøkene vekker en oppmerksomhet som kan sette jemenittiske kollegaer i fare.

–Når det er tilfelle, bør vi bli der vi er.

Forsiktig optimisme

Da vi intervjuet van Meegen tidligere i januar, var hun ikke særlig optimistisk når det gjelder situasjonen i Jemen. Siden da har det kommet i gang fredssamtaler mellom partene. Det er imidlertid ikke første gang man prøver å få i gang samtaler, siste runde var i september. 

–Jeg hadde rett i å ikke være optimistisk, for situasjonen er blitt mye verre. På den annen side har det skjedd positive ting de siste ukene. Fredssamtaler i Stockholm. Det internasjonale samfunnet ser nå hvor alvorlig situasjonen er, og at det ikke kommer til å bli bedre uten seriøs politisk inngripen. Det er en liten positiv utvikling, men tar ikke bort det store humanitære behovet.

Du slutter i jobben om noen måneder. Er det en lettelse? 

–På en måte. Men jeg reiser fra så mye som er trist. Det er sånn at hvis du jobber med Jemen og er glad i landet, så slutter du egentlig aldri å jobbe. Holder på hele tiden. Jeg elsker Jemen og teamet vårt. Vi deler mye når vi jobber så tett.

Er det noe spesielt du tenker på?

–For eksempel dette som skjedde for et par uker siden: Vi intervjuet en kandidat til en jobb. Halvveis ute i intervjuet hørte vi bombeflyene og måtte vente i kjelleren. Der nede var stemningen liksom litt fnisete, for det var jo denne stakkars fyren som var i jobbintervju. Han sa: «Jeg var nervøs før intervjuet. Men nå føler jeg meg mye mer avslappet. For jeg er her sammen med dere - hele teamet».

Kjøp gaver med mening