Sultet i hjel på flukt
Jeg måtte begrave dem der, sier Sangamai Teka, og peker inn i jungelen. Hun opplevde enhver mors verste mareritt da hun var på flukt: Barna hennes sultet i hjel.
Femten millioner mennesker i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) har ikke tilgang til nok mat. Det tilsvarer nesten en femtedel av befolkningen, og tallet har doblet seg bare siden i fjor.
Matmangelen er verst i de ti regionene i landet som er hardest rammet av vold. Den blodige konflikten mellom væpnede grupper rammet den lille byen Mbulungu i sør i mars 2017. Volden tvang 95 prosent av befolkningen til å flykte mange mil inn i jungelen og gjemme seg i månedsvis. Hjem, skoler og helsesentre ble plyndret og brent ned.
Sangamai Teka og de ni barna hennes flyktet langt inn i skogen. Ektemannen hennes løp i en annen retning, og Sangamai har ikke sett ham siden.
Sultet i hjel
I jungelen matet Sangamai barna sine med det hun kunne finne. Men det var ikke nok: To av barna hennes ble alvorlig underernærte. Til slutt sultet de i hjel. Hun begravde dem der ute i skogen og forsøkte å svelge sorgen, slik at hun kunne ta vare på de andre barna som fortsatt levde. De var også syke og underernærte.
Sangamais historie er ikke unik.
Tjueseks år gamle Elamegi Kankolongo holder sin én uke gamle datter Simba i armene, mens hennes 18 måneder gamle tvillinger setter seg tett inntil. Den nyfødte datteren og tvillingene er synlig underernærte. Også Elamegi mistet et barn i konflikten.
– Væpnede grupper angrep landsbyen og drepte sønnen min. Så flyktet jeg inn i skogen, sier hun nervøst. Elamegi var gravid i andre måned da kampene i Mbulungu brøt ut. Hun tilbragte seks måneder helt alene i jungelen, og hver dag var en kamp for å overleve. Hun holdt seg i live ved å spise planter og frø som hun fant.
Alene i skogen fødte hun tvillingene Mbuyi og Kanku. De neste månedene brukte hun all tid på å lete etter mat til sine to nyfødte.
Vi hadde ikke mat. Vi sov i skogen. Vi sovnet sultne og våknet sultne.Elamegi Kankolongo, 26
Hjem igjen
I juni 2017 ble de væpnede gruppene endelig jaget fra landsbyen. Sangamai husker godt øyeblikket da hun skjønte at det var trygt å vende hjem igjen.
– Vi kom fram fra skjulestedene våre da FNs fredsbevarende styrker kom for å lete etter oss. De ropte "Kom ut! Kom ut! Kom ut!".
Sammen med barna dro Sangamai gjennom skogen tilbake til Mbulungu. Men da de kom fram var den tidligere så rolige landsbyen ugjenkjennelig – den så ut som en slagmark. Alt var ødelagt eller plyndret.
800.000 barn i Kasai lider av akutt underernæring
Matmangelen har ført til utbredt og akutt underernæring. I følge UNICEF lider nesten 800.000 barn under fem år i Kasai-regionen av akutt underernæring. Halvparten av dem er alvorlig syke som følge av matmangel.
De fleste innbyggerne i Mbulungu er bønder som dyrker mat til seg selv eller som de selger på lokale markeder. Sangamai Teka pleide å dyrke et lite jordstykke, og brukte råvarene til å fø barna sine.
– Vi dro dit hver dag, sier hun, og minnes tiden før krigen. – Vi dyrket kassava og mais.
Ni av ti i regionen har ikke lenger tilgang til sine egne jorder, og mange mangler frø og landsbruksredskaper. Noen har begynt å spise de få frøene de får tak i fordi de sulter. Før konflikten levde seks prosent av befolkningen i Mbulungu på ett måltid eller mindre om dagen. Etter konflikten, har dette tallet steget til halvparten av befolkningen.
– Jeg ammer barna mine fordi jeg ikke får tak i fast føde, forteller Elamegi, mens hun ser bort på sine 18 måneder gamle tvillinger. – Barna mine vokser ikke.
– Uten mer penger vil folk dø
Mangel på finansiering av humanitær hjelp er et problem over hele landet. Ni måneder inn i 2018 var kun 27 prosent av den humanitære responsplanen for DR Kongo dekket.
– Vi er glade for at vi kan hjelpe befolkningen i Mbulungu, men vi kan ikke gjøre det alene, sier Flyktninghjelpens landdirektør i Kongo, Ulrika Blom. – Det er en skam at det ikke er nok penger til å styrke kapasiteten, slik at vi kan begynne å møte de enorme behovene vi ser i Kongo. Om situasjonen ikke endres raskt, vil folk dø.
Sangamai Teka går kjapt mot jordet hun dyrker sammen med flere andre kvinner i landsbyen. De planter kidneybønner, og får betalt i geitekjøtt av jordeieren. Kjøttet skal fø kvinnene og familiene deres. Kvinnene på jordet synger, og Sangamai synger med. I dette øyeblikket virker det som at de har det bra.
– Uten Flyktninghjelpens hjelp hadde vi ikke hatt noe i det hele tatt. Det er noe vi aldri kommer til å glemme, sier Sangamai.
