Noen få land tar ansvar for verdens flyktninger

Migranter i Tyrkia går mot den greske grensen, 1. mars 2020. Foto: Emre Tazegul/AP Photo/NTB Scanpix

Migranter i Tyrkia går mot den greske grensen, 1. mars 2020. Foto: Emre Tazegul/AP Photo/NTB Scanpix

Over 20 millioner flyktninger har fått beskyttelse i et annet land de siste ti årene. De fleste land i verden har knapt tatt imot noen, mens noen mottakerland kneler på grunn av den store belastningen. Men aller mest går det ut over flyktningene.

Totalt er det nesten 80 millioner mennesker på flukt i verden i dag. 33,8 millioner av disse er flyktninger som har flyktet til et annet land. Selv om dette er et historisk høyt tall og et svimlende høyt antall mennesker som har behov for beskyttelse, er det fullt mulig å tilby alle mennesker på flukt et verdig liv, dersom viljen er til stede.

Flyktninghjelpen gir hjelp og beskyttelse til flyktninger og internt fordrevne over hele verden. Støtt vårt arbeid i dag.

I Libanon er én av fire flyktninger

Neji er en syrisk flyktning som bor i Beirut. Han sier at han daglig opplever diskriminering og han håper at han kan flytte til et nytt land. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Neji er en syrisk flyktning som bor i Beirut. Han sier at han daglig opplever diskriminering og han håper at han kan flytte til et nytt land. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Libanon, med en befolkning på 6 millioner, er vert for rundt 1,5 millioner syriske flyktninger. Det virkelige tallet er antakelig enda høyere fordi myndighetene i landet krevde at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) stanset registreringen av nye flyktninger i 2015. I tillegg bor det flere hundre tusen palestinske flyktninger i landet.

Libanon har selv vært herjet av en borgerkrig som varte fra 1975 til 1990 og er et tett befolket land med en skjør politisk balanse mellom ulike etniske og religiøse grupper.

Allerede før den store tilstrømningen av flyktninger fra Syria var landet i en prekær økonomisk situasjon. Libanon er avhengig av å importere det meste av det landet trenger og har lenge holdt økonomien i gang gjennom utenlandske lån og økonomiske overføringer fra libanesere i utlandet.

I 2019 og 2020 har situasjonen gått fra vondt til verre, og det har vært store folkelige protester som til slutt førte til at statsministeren måtte trekke seg. Arbeidsledigheten er skyhøy og landets valuta har falt 85 prosent i verdi, noe som har ført til at en stor del av befolkningen ikke lenger har råd til å skaffe seg det aller mest nødvendige for å overleve.

Ferske tall viser at mer enn 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. For syriske flyktninger er tallet enda høyere. Hele 83 prosent lever under den ekstreme fattigdomsgrensen. På toppen av alt dette har vi nå Covid-19-pandemien.

Da man trodde det ikke kunne bli verre, ble Beirut rystet av en enorm eksplosjon, som drepte mer enn 200 mennesker, såret mer enn 6.000 og gjorde over 300.000 hjemløse. Kanskje aldri tidligere har et mottakerland for flyktninger hadde større behov for at resten av verden stiller opp for å hjelpe til.

Her kan du se hvilke land som har tatt imot flest flyktninger de siste ti årene.

Disse søsknene flyktet fra Syria for tre år siden. Nå bor de i Beirut i Libanon. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Disse søsknene flyktet fra Syria for tre år siden. Nå bor de i Beirut i Libanon. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Eksplosjonen i Beirut 4. august i år, førte til omfattende ødeleggelser i Libanons hovedstad. Foto: Aly Mouslmani/Flyktninghjelpen

Eksplosjonen i Beirut 4. august i år, førte til omfattende ødeleggelser i Libanons hovedstad. Foto: Aly Mouslmani/Flyktninghjelpen

Flere må ta ansvar

Et landsbymøte for kongolesiske flyktninger i Kyangwali-bosetningen i Uganda. Foto: India Dwyer/Flyktninghjelpen

Et landsbymøte for kongolesiske flyktninger i Kyangwali-bosetningen i Uganda. Foto: India Dwyer/Flyktninghjelpen

Mens land som Libanon, Uganda og Sverige har tatt imot et stort antall flyktninger år etter år, er det mange land som nesten ikke har tatt imot noen flyktninger og gjør alt de kan for å unngå at flyktningene skal komme til deres land. Flere av disse er rike og folkerike land som har mye større ressurser til å hjelpe enn mange av de landene som tar det største ansvaret i dag.

Noen av de aller rikeste landene i verden gjør nesten ingenting. Japan har verdens tredje største økonomi og en befolkning på 127 millioner. Likevel har landet kun tatt imot 1.732 flyktninger de siste ti årene – 0,001 prosent av landets befolkning. Sør-Korea ligger på samme lave nivå.

De oljerike gulflandene er ikke mye bedre. Saudi-Arabia ligger på tilsvarende lave nivå som Japan og det samme gjelder de andre gulflandene. Med tanke på at det i meste av denne tiårsperioden har foregått en brutal borgerkrig i Syria, som flere av disse landene indirekte har vært involvert i, er det ekstra kritikkverdig at ikke disse landene har gitt skikkelig beskyttelse til flere av ofrene for krigen, og avlastet andre naboland som Libanon, Jordan og Tyrkia.

Gulflandene har riktignok tatt imot et stort antall syrere som arbeidsinnvandrere, men de har ikke fått flyktningstatus.

Foto: Frank Augstein/AP Photo/NTB Scanpix

Foto: AP Photo/Frank Augstein/NTB Scanpix

EU sliter med å få land til å bidra

Mange europeiske land har heller ikke mye å være stolte over. Totalt har landene i EU og EØS samt Sveits gitt beskyttelse til tre millioner flyktninger de siste ti årene, noe som tilsvarer 0,57 prosent av folketallet.

Sammenlignet med andre vestlige land, er det mer enn dobbelt så mye som USA med 0,25 prosent og New Zealand med 0,19 prosent, men betydelig lavere enn Canada og Australia med henholdsvis 0,91 og 0,76 prosent.

Men selv om EU totalt har tatt imot mange flyktninger de siste ti årene, skyldes det at noen få land, som Tyskland og Sverige, har tatt ansvar.

Polen har kun tatt imot 0,01 prosent av folketallet, og med unntak av Bulgaria har alle de andre østeuropeiske EU-landene tatt imot mindre enn 0,04 prosent. I Vest-Europa er det Portugal som har tatt imot færrest, med 0,03 prosent.

Dublin-avtalen har en stor mangel

Dublin-avtalen er en avtale mellom europeiske land som angir hvilket land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Hovedregelen er at det første europeiske landet flyktningen kommer til skal behandle asylsøknaden og gi beskyttelse til dem som har krav på det.

Lenge ble dette ikke overholdt i praksis, og de fleste som først ankom Hellas, Italia og Spania reiste videre til land lenger nord i Europa for å søke asyl. Flyktningene selv ønsket primært å søke asyl lenger nord i Europa, og landene ved Middelhavet var glade for å slippe det permanente ansvaret.

Utvalgte europeiske land, 2010-2019

De siste årene har dette endret seg. Den store flyktningstrømmen til Europa i 2015 førte til at EU krevde at Dublin-avtalen nå skulle praktiseres konsekvent. Dette synliggjorde at Dublin-avtalen har en stor mangel. Den inneholder nemlig ingen fordelingsmekanisme som forplikter andre EU-land til å avlaste de landene som blir pålagt å ta ansvar på vegne av resten av EU.

I 2015 vedtok EU en midlertidig relokaliseringsordning som påla andre EU-land å ta imot asylsøkere fra Italia og Hellas i en periode på to år. Vedtaket møtte stor motstand, særlig i land som Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, som nektet å ta imot det antallet de var pålagt.

Den store motstanden førte også til at det ikke kom på plass noen permanent ordning for ansvarsfordeling da den midlertidige avtalen løp ut i 2017.

Grafen viser hvor mange prosent flyktninger europeiske land har tatt imot fra 2010 til 2019. Land med en befolkning lavere enn fem millioner er ikke inkludert.

Utvalgte europeiske land, 2010-2019

Ansvarsfraskrivelse

Syriske flyktninger vasser i land fra en overfylt flåte etter at de har nådd fram til den greske øya Lesbos. Foto: Yannis Behrakis TPX/REUTERS/NTB Scanpix

Syriske flyktninger vasser i land fra en overfylt flåte etter at de har nådd fram til den greske øya Lesbos. Foto: Yannis Behrakis TPX/REUTERS/NTB Scanpix

De siste årene har derfor Italia og Hellas i stor grad vært overlatt til seg selv. De har fått økonomisk støtte fra EU til å styrke asylsystemet og enkelte EU-land har frivillig valgt å imot noen flyktninger, men de fleste landene har nektet å gjøre det.

I Italia har dette ført til at myndighetene i stadig større grad har nektet båter med asylsøkere å legge til havn. I 2016 kom 181.000 flyktninger og migranter sjøveien til Italia, mens tallet hadde falt til 14.000 i 2019.

I Hellas førte avtalen mellom EU og Tyrkia til at ankomsttallene falt kraftig fra 2016, fordi Tyrkia hindret båter å legge ut fra land og de som klarte å ta seg over risikerte å bli sendt tilbake til Tyrkia. Etter hvert som det har vist seg vanskelig for Hellas å returnere asylsøkere i tråd med avtalen, har ankomsttallene igjen begynt å stige, og i 2019 kom det 60.000 asylsøkere sjøveien til Hellas og ytterligere 15.000 over landegrensen mellom Hellas og Tyrkia.

Hellas har hatt dårlig kapasitet til å behandle det store antallet asylsøknader, noe som har ført til at det tar lang tid å få asylsøknaden behandlet. Et stort antall asylsøkere har blitt nektet å forlate de greske øyene hvor de oppholder seg og har bodd i overfylte leirer under forferdelige humanitære forhold.

Øyer i Middelhavet har blitt oversvømt av mennesker som har krysset havet for å komme i sikkerhet. Bildet er tatt i 2015. Foto: Norcap

Øyer i Middelhavet har blitt oversvømt av mennesker som har krysset havet for å komme i sikkerhet. Bildet er tatt i 2015. Foto: Norcap

Migranter står ved den stengte grensen mellom Tyrkia og Hellas 1. mars 2020. Foto: Ahmed Deeb/dpa/NTB Scanpix

Migranter står ved den stengte grensen mellom Tyrkia og Hellas 1. mars 2020. Foto: Ahmed Deeb/dpa/NTB Scanpix

Brannen i Moria kan føre til ny EU-politikk

En mor og barna hennes flykter fra flammene i migrantleiren Moria på den greske øya Lesbos

En mor og barna hennes flykter fra flammene i migrantleiren Moria på den greske øya Lesbos. Foto: Angelos Tzortzinis/AFP/NTB Scanpix

En mor og barna hennes flykter fra flammene i migrantleiren Moria på den greske øya Lesbos. Foto: Angelos Tzortzinis/AFP/NTB Scanpix

Barn går over en bro i Moria-leiren på den greske øya Lesbos 5. mars 2020. Foto: Louisa Gouliamaki/AFP/NTB Scanpix

Barn går over en bro i Moria-leiren på den greske øya Lesbos 5. mars 2020. Foto: Louisa Gouliamaki/AFP/NTB Scanpix

Luftfoto av Moria-leiren tatt i desember 2018. Foto: Jørn Casper Øwre/NORCAP

Luftfoto av Moria-leiren tatt i desember 2018. Foto: Jørn Casper Øwre/NORCAP

Aller verst har det vært i Moria-leiren på Lesbos. Leiren hadde en kapasitet på 3.000, men huset på det meste over 18.000 flyktninger og migranter. Da leiren brant ned i begynnelsen av september 2020, bodde det 12.000 i leiren.

Mangelen på en forpliktende europeisk ansvarsfordeling har ført til at kun et lite antall land har sagt seg villige til å ta imot asylsøkere fra Moria. Norge hadde sagt de ville bidra først når åtte til ti andre europeiske land hadde stilt opp. Brannen førte imidlertid til at Norge besluttet å ta imot 50 asylsøkere fra Hellas.

EU har lenge innsett at Dublin-avtalen ikke har fungert godt, og brannen i Moria førte til at de framskyndet lanseringen av et forslag til en ny avtale som skal erstatte Dublin. Mange hadde håpet at denne avtalen ville inneholde en forpliktende ansvarsfordeling, men de ble skuffet.

Avtalen legger opp til at det enkelte land kan bidra på ulike måter, og de som ikke ønsker å ta imot asylsøkere kan i stedet bidra økonomisk med støtte til de landene som gjør det og ta på seg å returnere asylsøkere som har fått avslag.

Forslaget til avtale vil bli behandlet i EU de kommende månedene, og det er fortsatt uklart hvordan den endelige avtalen vil se ut. Det knytter seg også stor spenning til hvor mange land det er som vil nekte å ta imot asylsøkere, og det er helt avgjørende for samarbeidet at flertallet er villige til å stille opp.

Uansett ligger det an til at landene sør i Europa fortsatt vil bære det største ansvaret for flyktningene og migrantene som kommer over Middelhavet.

Det er likevel en stor andel av asylsøkerne til europeiske land som kommer via andre ruter, og Tyskland er fortsatt den største mottakeren av asylsøknader i Europa selv om landet ikke ligger ved EUs yttergrense.

Alle bør bidra etter evne

Dua'a var bare to år gammel da hun måtte flykte fra konflikten i Irak. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Dua'a var bare to år gammel da hun måtte flykte fra konflikten i Irak. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Som vi har sett er det fattige land som har tatt det største ansvaret, mens noen rike land også har bidratt mye. Som gruppe er det mellominntektsland som kommer dårligst ut, selv om land som Libanon og Tyrkia trekker snittet kraftig opp.

De mest folkerike landene i verden, som Kina, India, Indonesia og Brasil befinner seg i denne gruppen, og derfor ville det betydd mye om flere av disse hadde bidratt til bedre ansvarsfordeling. Flere av disse har hatt kraftig økonomisk vekst de siste tiårene og kan ikke lenger skylde på at de ikke har råd til å hjelpe mennesker på flukt. Et land som har råd til å arrangere sommer-OL har også råd til å ta imot noen tusen flyktninger hvert år.

USA tok tidligere imot nesten 100.000 kvoteflyktninger hvert år og var den største mottakeren av kvoteflyktninger i verden. Under Donald Trumps ledelse har dette blitt redusert kraftig, og i 2019 tok USA imot 27.500 kvoteflyktninger. I tillegg har det blitt mye vanskeligere for flyktninger å søke asyl på USAs grense mot Mexico og mange blir sendt tilbake til land som Guatemala, Honduras og El Salvador.

De siste ti årene har likevel USA tatt imot flere flyktninger i forhold til folketall enn mange europeiske land og ligger på nivå med Storbritannia.

Kinesiske 100 Renminbi-sedler. Foto: Maksym Kapliuk/NTB Scanpix

Kinesiske 100 Renminbi-sedler. Foto: Maksym Kapliuk/NTB Scanpix

Asylsøkere i Tijuana i Mexico lytter til navn som blir ropt opp fra ventelisten så de kan krysse grensen inn til San Diego. Foto: Elliot Spagat/AP Photo/NTB Scanpix

Asylsøkere i Tijuana i Mexico lytter til navn som blir ropt opp fra ventelisten så de kan krysse grensen inn til San Diego. Foto: Elliot Spagat/AP Photo/NTB Scanpix

Kvoteflyktninger

Flyktninger som har bodd i Moria-leiren i Hellas, går mot flyet som skal ta dem til Tyskland. De er del av en liten gruppe på 101 flyktninger som ble flyttet til Tyskland etter brannen i Moria i september. Foto: Yannis Kolesidis/EPA/NTB Scanpix

Flyktninger som har bodd i Moria-leiren i Hellas, går mot flyet som skal ta dem til Tyskland. De er del av en liten gruppe på 101 flyktninger som ble flyttet til Tyskland etter brannen i Moria i september. Foto: Yannis Kolesidis/EPA/NTB Scanpix

Selv om det er mulig å gi god beskyttelse til de fleste flyktningene i naboland dersom hjelpen trappes opp, er det likevel noen som har behov for å kunne reise til et annet land som «overføringsflyktning». Det kan blant annet gjelder flyktninger som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i det landet de først flyktet til. Det kan for eksempel gjelde religiøse minoriteter eller homofile.

For noen få land, som Libanon, er det også nødvendig å avlaste mottakerlandene når det har kommet veldig mange flyktninger. I de tilfellene hvor det ikke er utsikter til at flyktningene kan vende tilbake igjen i løpet av få år, er det også behov for at noen flyktninger blir gitt mulighet til å få permanent opphold i et nytt land.

Totalt er det en liten andel av alle flyktninger som får mulighet til å bli kvoteflyktninger. I 2019 var det kun 108.000, mens UNHCR anslår at i overkant av 1,4 millioner har behov for å komme til et annet land enn dit de først flyktet.

Dersom flere land hadde vært villige til å ta imot kvoteflyktninger, ville det vært mulig å finne et nytt hjem til disse i løpet av få år og det ville ikke vært en stor belastning for hvert enkelt land. I dag er det i overkant av 30 land som har sagt seg villige til å ta imot kvoteflyktninger, men kun ti av disse tar imot mer enn 1.000 flyktninger i året.

Norge og Sverige har de siste årene vært de landene som har tatt imot flest kvoteflyktninger i forhold til folketallet, med henholdsvis 2.800 og 5.200 i 2019. Danmark derimot, ga i 2016 beskjed om at ville slutte å ta imot kvoteflyktninger – på ubestemt tid.

Den syriske flyktningen Maja Ibrahim (38) bor nå i Skogas i Sverige. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP/NTB Scanpix

Den syriske flyktningen Maja Ibrahim (38) bor nå i Skogas i Sverige. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP/NTB Scanpix

Spiralen mot bunnen

Demonstrasjoner i Frankfurt, 20. september 2020, mot tysk og europeisk migrasjonspolitikk. Foto: Andreas Arnold/DPA/NTB Scanpix

Demonstrasjoner i Frankfurt, 20. september 2020, mot tysk og europeisk migrasjonspolitikk. Foto: Andreas Arnold/DPA/NTB Scanpix

Danmark er et av landene som har ledet an i det som har blitt kalt «spiralen mot bunnen». Med det mener man at land etter land strammer inn flyktningpolitikken for at mennesker på flukt ikke skal velge å komme til deres land, men velge å reise til et annet land i stedet.

Når ett land strammer inn, følger andre land etter og innfører enda strenger tiltak. Og slik fortsetter spiralen – nedover. Eksemplene på kreative tiltak for å avskrekke flyktninger fra å komme er mange.

Danmark innførte den såkalte «smykkeloven» som pålegger flyktninger å selge verdifulle eiendeler før de har krav på offentlig støtte. I tillegg er den økonomiske støtten flyktninger mottar, kuttet kraftig. Flyktninger får også beskjed om at det forventes at de skal reise tilbake til hjemlandet så fort det blir mulig, selv om de har vært i Danmark i mange år. Som første land i verden vedtok de også at til og med kvoteflyktninger skal returnere.

Norge var først ute med å vedta at flyktninger kan sendes tilbake til et land utenfor Schengen-området selv om det ikke er sikkert at de får behandlet asylsøknaden sin der. Det ble gjort for å stanse flyktningstrømmen som kom over Storskog i Finnmark. I realiteten fraskriver Norge seg dermed ansvaret for å behandle asylsøknader fra alle som ikke kommer direkte med fly til Norge.

Den norske regjeringen har også gitt utlendingsmyndighetene instruks om å gå aktivt gjennom tidligere saker for flyktninger som har fått flyktningstatus for å kunne tilbakekalle denne dersom forholdene i hjemlandet har blitt bedre. Dette gjelder alle som ennå ikke har fått permanent opphold i Norge.

Ungarn har holdt asylsøkere innestengt i interneringsleirer helt fram til EU-domstolen slo fast at dette var ulovlig. Som et svar på dette har Ungarn gjort det umulig å søke asyl på grensen. I likhet med blant annet Bulgaria og Hellas får Ungarn kritikk fra Europarådet for å presse flyktninger tilbake over grensen når de ønsker å søke asyl.

Siden 2013 har det vært umulig for båtflyktninger å få asyl i Australia. De fleste båter med flyktninger blir stanset av militære skip og beordret til å reise tilbake dit de la ut.

De som har klart å komme til Australia har blitt sendt til øya Manus i Papua Ny-Guinea og Nauru som mot betaling har gått med på å behandle asylsøknadene der. Lenge ble flyktningene holdt innelåst i mottakssentre under umenneskelige forhold, men etter kraftig internasjonalt press ble disse sentrene stengt.

Noen av flyktningene har fått reise til USA som kvoteflyktninger, men fortsatt er det flere hundre som befinner seg på Manus og Nauru. En del er også overført til interneringssentre i Australia. Australias politikk har ført til at svært få flyktninger nå våger å søke asyl i landet uten visum, noe som for de fleste er umulig å få.

Til tross for de store humanitære lidelsene denne politikken har påført flyktninger og migranter, har flere europeiske land tatt til orde for at EU skal følge Australias eksempel.

Foto: Trygve Finkelsen/NTB Scanpix

Foto: Trygve Finkelsen/NTB Scanpix

Foto: Stefan Ember/NTB Scanpix

Foto: Stefan Ember/NTB Scanpix

Foto: Todor Dinchev/NTB Scanpix

Foto: Todor Dinchev/NTB Scanpix

Foto: Greg Balfour Evans/NTB Scanpix

Foto: Greg Balfour Evans/NTB Scanpix

Det kom til protester utenfor et hotell i Brisbane i Australia den 15. august 2020, etter at media hadde rapportert om at asylsøkere ble holdt innestengt der. Foto: Darren England/NTB Scanpix

Det kom til protester utenfor et hotell i Brisbane i Australia den 15. august 2020, etter at media hadde rapportert om at asylsøkere ble holdt innestengt der. Foto: Darren England/NTB Scanpix

Når presset blir for stort

En mor holder rundt datteren sin på et mottakssenter på grensen mellom Irak og Syria. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

En mor holder rundt datteren sin på et mottakssenter på grensen mellom Irak og Syria. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Selv de landene som i mange år har vært mest generøse når det gjelder å ta imot flyktninger har måttet endre politikk fordi så få andre land har vært villige til å dele på ansvaret. I Sverige gikk det få måneder fra statsminister Stefan Löfven sa at «mitt Europa bygger ikke murer» til han annonserte at Sverige midlertidig måtte stramme inn asylpolitikken så mye de hadde lov til for å bremse tilstrømningen til Sverige.

En av konsekvensene var at Sverige nektet flyktninger som har fått subsidiær beskyttelse, retten til familiegjenforening. Dette dreier seg om personer som ikke er individuelt forfulgt, men har flyktet på grunn av krig og vold.

I mange år har en stor andel av flyktningene i Sverige fått subsidiær beskyttelse i stedet for vanlig flyktningstatus. Fram til 2016 hadde dette hatt liten praktisk betydning, siden begge gruppene stort sett fikk de samme rettighetene. Men lovendringen førte til at nesten ingen av de syriske flyktningene som hadde flyktet fra borgerkrigen i landet, fikk mulighet til å hente familiene sine til Sverige. I 2019 fikk denne gruppen igjen rett til familiegjenforening, men resten av innstramningsloven ble forlenget til 2021. Det betyr blant annet at det er vanskelig for krigsflyktninger å få permanent opphold.

Tyskland er et annet land som endret flyktningpolitikken radikalt etter at mer enn én million mennesker søkte asyl i landet, og syriske flyktninger har fått beskjed om at de må reise tilbake når krigen i landet er over. I likhet med Sverige fjernet de også muligheten for familiegjenforening for de fleste syriske flyktninger. Senere har det blitt innført en kvote på 1.000 personer som kan få visum til familiegjenforening hver måned.

Fattige land bærer den største byrden

En flyktningkvinne bærer på en madrass i de sølete gatene i flyktningleiren Hamam al Halil i Irak. Foto: Foto: Tom Peyre-Costa

En flyktningkvinne bærer på en madrass i de sølete gatene i flyktningleiren Hamam al Halil i Irak. Foto: Foto: Tom Peyre-Costa

De fattige nabolandene som har tatt imot millioner av flyktninger opplever et enda større press enn land som Sverige og Tyskland.

Mange av de største mottakerlandene har ikke undertegnet flyktningkonvensjonen, noe som gir flyktningene mindre beskyttelse. Dette gjelder blant annet Bangladesh, Libanon og Jordan, mens Tyrkia gjorde unntak da de ratifiserte konvensjonen slik at den kun gjelder for flyktninger fra Europa.

Mhammad er en syrisk flyktnings som bor i Bekaa i Libanon. I januar 2019 måtte han overnatte i en skole etter at teltet ble oversvømt. Foto: Nadine Malli/Flyktninghjelpen

Mhammad er en syrisk flyktnings som bor i Bekaa i Libanon. I januar 2019 måtte han overnatte i en skole etter at teltet ble oversvømt. Foto: Nadine Malli/Flyktninghjelpen

For både Libanon, Jordan og Tyrkia har det store antallet syriske flyktninger ført til spenninger i landene. Flyktningene har i liten grad tilgang til det vanlige arbeidsmarkedet og må ofte ta til takke med underbetalte jobber med uformelle ansettelser. Dette fører til at lønningene blir presset ned, og færre jobber blir tilgjengelig for landets egen befolkning.

Det går aller mest ut over flyktningene, som må leve på eksistensminimum og i tillegg opplever fiendtlige holdninger.

Ingen uoverkommelig oppgave

En stor gruppe kvinner venter på utdeling av hygieneartikler i Ngala-leiren i Nigeria. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

En stor gruppe kvinner venter på utdeling av hygieneartikler i Ngala-leiren i Nigeria. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

De fleste flykter til et naboland, og med tilstrekkelig økonomisk støtte fra rike land i resten av verden er det i mange tilfeller mulig å sikre beskyttelse i nabolandene. Dessverre ser vi at viljen til å øke bistanden i takt med at det blir flere som trenger hjelp ikke er til stede.

Sammenlignet med andre utgifter rike land tar seg råd til, er det småpenger som skal til for å sørge for at mennesker på flukt får den hjelpen de har behov for. Dette har blitt tydelig illustrert i forbindelse med koronapandemien.

For hver krone bevilget til å sikre egen økonomi, gir vi mindre enn ½ øre i nødhjelp til de 250 millioner menneskene som trenger den mest.

Flyktninghjelpen gir hjelp og beskyttelse til flyktninger og internt fordrevne over hele verden. Støtt vårt arbeid i dag.