Noen få land tar ansvar for verdens flyktninger

En gruppe mennesker går gjennom Tyrkia, på vei mot den greske grensen, 1. mars 2020. Foto: Emre Tazegul/AP Photo/NTB Scanpix

En gruppe mennesker går gjennom Tyrkia, på vei mot den greske grensen, 1. mars 2020. Foto: Emre Tazegul/AP Photo/NTB Scanpix

Over 33 millioner flyktninger har fått beskyttelse i et annet land de siste ti årene. De fleste land i verden har knapt tatt imot noen, mens noen mottakerland kneler på grunn av den store belastningen. Men aller mest går det ut over flyktningene.

Totalt er mer enn 108 millioner mennesker på flukt i verden i dag. 45,9 millioner av disse er flyktninger som har flyktet til et annet land. Dette er et historisk høyt tall, og et svimlende høyt antall mennesker har behov for beskyttelse. Likevel er det fullt mulig å tilby alle mennesker på flukt et verdig liv, dersom viljen er til stede.

Denne artikkelen ble først publisert i november 2020. Den ble oppdatert 30. juni 2023.

I Libanon er én av fire flyktninger

Neji er en syrisk flyktning som bor i Beirut. Han sier at han daglig opplever diskriminering og han håper at han kan flytte til et nytt land. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Neji er en syrisk flyktning som bor i Beirut. Han sier at han daglig opplever diskriminering og han håper at han kan flytte til et nytt land. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Libanon, med en befolkning på 6,8 millioner, har mottatt rundt 1,5 millioner syriske flyktninger. Det eksakte tallet er usikkert fordi myndighetene i landet krevde at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) stanset registreringen av nye flyktninger i 2015. I tillegg bor det flere hundre tusen palestinske flyktninger i landet.

Libanon har selv vært herjet av en borgerkrig som varte fra 1975 til 1990, og er et tett befolket land med en skjør politisk balanse mellom ulike etniske og religiøse grupper.

Allerede før den store tilstrømningen av flyktninger fra Syria var landet i en prekær økonomisk situasjon. Libanon er avhengig av å importere det meste av det landet trenger, og har lenge holdt økonomien i gang gjennom utenlandske lån og økonomiske overføringer fra libanesere i utlandet.

Siden 2019 har situasjonen gått fra vondt til verre, og det har vært store folkelige protester som til slutt førte til at statsministeren måtte trekke seg. I 2020 ble Beirut også rystet av en enorm eksplosjon, som drepte mer enn 200 mennesker, såret mer enn 6.000 og gjorde over 300.000 hjemløse.

Arbeidsledigheten er skyhøy. Landets valuta har kollapset, og nådde en historisk bunn i mai 2022, noe som har ført til at en stor del av befolkningen ikke lenger har råd til å skaffe seg det aller mest nødvendige for å overleve.

På toppen av alt dette kom Covid-19-pandemien, etterfulgt av en kraftig økning i matvare- og energipriser som følge av krigen i Ukraina. Mer enn 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. For syriske flyktninger er tallet enda høyere. Hele 83 prosent lever under den ekstreme fattigdomsgrensen.

Kanskje aldri før har et mottakerland for flyktninger hatt større behov for at resten av verden stiller opp for å hjelpe til.

Her kan du se hvilke land som har tatt imot flest flyktninger de siste ti årene.

Disse søsknene flyktet fra Syria for tre år siden. Nå bor de i Beirut i Libanon. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Disse søsknene flyktet fra Syria for tre år siden. Nå bor de i Beirut i Libanon. Foto: Zaynab Mayladan/Flyktninghjelpen

Eksplosjonen i Beirut 4. august 2020 førte til omfattende ødeleggelser i Libanons hovedstad. Foto: Aly Mouslmani/Flyktninghjelpen

Eksplosjonen i Beirut 4. august 2020 førte til omfattende ødeleggelser i Libanons hovedstad. Foto: Aly Mouslmani/Flyktninghjelpen

Flere må ta ansvar

Et landsbymøte for kongolesiske flyktninger i Kyangwali-bosetningen i Uganda. Foto: India Dwyer/Flyktninghjelpen

Et landsbymøte for kongolesiske flyktninger i Kyangwali-bosetningen i Uganda. Foto: India Dwyer/Flyktninghjelpen

Flyktninger som prosentandel av befolkningen i perioden 2013-2022.

Flyktninger som prosentandel av befolkningen i perioden 2013-2022.

Mens land som Libanon, Uganda og Sverige har tatt imot et stort antall flyktninger år etter år, er det mange land som nesten ikke har tatt imot noen flyktninger, og som gjør alt de kan for å unngå at flyktningene skal komme til deres land. Flere av disse er rike og folkerike land som har mye større ressurser til å hjelpe enn mange av de landene som tar det største ansvaret i dag.

Noen av de aller rikeste landene i verden gjør nesten ingenting. Kina, verdens nest største økonomi, med en befolkning på 1,4 milliarder, har kun tatt imot 526 flyktninger på ti år – 0,00004 prosent av befolkningsstørrelsen. Japan har verdens tredje største økonomi og en befolkning på 123 millioner. Likevel har landet kun tatt imot 16.150 flyktninger de siste ti årene – 0,0013 prosent av landets befolkning. Sør-Korea ligger på nesten like lavt nivå.

De oljerike gulflandene er ikke mye bedre. Saudi-Arabia har tatt imot 0,0015 prosent. De andre gulflandene ligger på samme lave nivå. Med tanke på at det i det meste av denne tiårsperioden har foregått en brutal borgerkrig i både Syria og Jemen, som flere av disse landene direkte og indirekte har vært involvert i, er det ekstra kritikkverdig at ikke disse landene har gitt tilstrekkelig beskyttelse til flere av de som er rammet av krigen. Dette kunne avlastet andre naboland, som Libanon, Jordan og Tyrkia.

Flyktninger som prosentandel av befolkningen i perioden 2013-2022.

Gulflandene har riktignok tatt imot et stort antall syrere som arbeidsinnvandrere, men de har ikke fått flyktningstatus.

Foto: Frank Augstein/AP Photo/NTB Scanpix

Foto: AP Photo/Frank Augstein/NTB Scanpix

EU sliter med å få land til å bidra

Mange europeiske land har historisk sett lite å være stolte over. Totalt har landene i EU gitt beskyttelse til 7,5 millioner flyktninger de siste ti årene, noe som tilsvarer 1,63 prosent av folketallet.

Men selv om EU totalt har tatt imot mange flyktninger de siste ti årene, skyldes det at noen få land, som Tyskland og Sverige, har tatt ansvar.

Før 2022 hadde Polen kun tatt imot 0,01 prosent av folketallet, og med unntak av Bulgaria har alle de andre østeuropeiske EU-landene tatt imot mindre enn 0,04 prosent. Disse landene tok imidlertid imot et stort antall ukrainske flyktninger i 2022. I Vest-Europa er det Portugal som har tatt imot færrest, med 0,61 prosent.

Dublin-avtalen har en stor mangel

Dublin-avtalen er en avtale mellom europeiske land som angir hvilket land som har ansvaret for å behandle en asylsøknad. Hovedregelen er at det første europeiske landet flyktningen kommer til skal behandle asylsøknaden og gi beskyttelse til dem som har krav på det.

Lenge ble dette ikke overholdt i praksis, og de fleste som først ankom Hellas, Italia og Spania reiste videre til land lenger nord i Europa for å søke asyl. Flyktningene selv ønsket primært å søke asyl lenger nord i Europa, og landene ved Middelhavet var fornøyde med å slippe det permanente ansvaret.

Grafen viser hvor mange prosent flyktninger EU-land har tatt imot fra 2013 til 2022. Land med en befolkning lavere enn fem millioner er ikke inkludert.

De siste årene har dette endret seg. Den store flyktningstrømmen til Europa i 2015 førte til at EU krevde at Dublin-avtalen nå skulle praktiseres konsekvent. Dette synliggjorde at Dublin-avtalen har en stor mangel: Den inneholder ingen fordelingsmekanisme som forplikter andre EU-land til å avlaste de landene som blir pålagt å ta ansvar på vegne av resten av EU.

I 2015 vedtok EU en midlertidig relokaliseringsordning som påla andre EU-land å ta imot asylsøkere fra Italia og Hellas i en periode på to år. Vedtaket møtte stor motstand, særlig i land som Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, som nektet å ta imot det antallet de var pålagt.

Den store motstanden førte også til at det ikke kom på plass noen permanent ordning for ansvarsfordeling da den midlertidige avtalen løp ut i 2017.

Grafen viser hvor mange prosent flyktninger EU-land har tatt imot fra 2013 til 2022. Land med en befolkning lavere enn fem millioner er ikke inkludert.

Grafen viser hvor mange prosent flyktninger EU-land har tatt imot fra 2013 til 2022. Land med en befolkning lavere enn fem millioner er ikke inkludert.

Ansvarsfraskrivelse

Syriske flyktninger vasser i land fra en overfylt flåte etter at de har nådd fram til den greske øya Lesbos. Foto: Yannis Behrakis TPX/REUTERS/NTB Scanpix

Syriske flyktninger vasser i land fra en overfylt flåte etter at de har nådd fram til den greske øya Lesbos. Foto: Yannis Behrakis TPX/REUTERS/NTB Scanpix

De siste årene har derfor Italia og Hellas i stor grad vært overlatt til seg selv. De har fått økonomisk støtte fra EU til å styrke asylsystemet, og enkelte EU-land har frivillig valgt å imot noen flyktninger, men de fleste landene har nektet å gjøre det.

Italia har dette ført til at myndighetene i stadig større grad har nektet båter med asylsøkere å legge til havn. I 2016 kom 181.000 flyktninger og migranter sjøveien til Italia, mens tallet hadde falt til 11.000 i 2019. Etter at landet fikk et regjeringsskifte har imidlertid tallene begynt å stige igjen, og i 2022 var det en kraftig økning til 105.000.      

Hellas førte avtalen mellom EU og Tyrkia til at ankomsttallene falt kraftig fra 2016. Dette kom av at Tyrkia hindret båter å legge ut fra land, og de som klarte å ta seg over risikerte å bli sendt tilbake til Tyrkia. Etter hvert som det viste seg vanskelig for Hellas å returnere asylsøkere i tråd med avtalen begynte ankomsttallene igjen å stige, og i 2019 kom det 60.000 asylsøkere sjøveien til Hellas, og ytterligere 15.000 over landegrensen mellom Hellas og Tyrkia.

Fra 2020 falt tallet igjen dramatisk, til det laveste nivået på nesten ti år, delvis på grunn av pandemien. I 2021 kom knappe 4.000 asylsøkere sjøveien, mens 5.000 kom over grensene på land. I 2022 steg det noe, til 13.000 sjøveien og 6.000 over land.

Amnesty International har dokumentert at greske myndigheter i stadig større grad jager asylsøkere tilbake ved grensene, såkalte “pushbacks”, noe som er med på å forklare den kraftige nedgangen. I tillegg har koronarestriksjoner gjort det vanskeligere å krysse landegrenser.

Hellas har hatt dårlig kapasitet til å behandle det store antallet asylsøknader, noe som har ført til at det tar lang tid å få asylsøknaden behandlet. Et stort antall asylsøkere har blitt nektet å forlate de greske øyene der de oppholder seg, og har bodd i overfylte leirer under forferdelige humanitære forhold.

De dårlige mottaksforholdene og vanskeligheter med å reise videre til andre land har ført til at mange flyktninger og migranter forsøker å reise sjøveien direkte til Italia i stedet. Det fikk katastrofale følger i juni 2023 da så mange som 500 mennesker fryktes omkommet etter et tragisk forlis.

Øyer i Middelhavet har blitt oversvømt av mennesker som har krysset havet for å komme i sikkerhet. Bildet er tatt i 2015. Foto: Norcap

Øyer i Middelhavet har blitt oversvømt av mennesker som har krysset havet for å komme i sikkerhet. Bildet er tatt i 2015. Foto: Norcap

Migranter står ved den stengte grensen mellom Tyrkia og Hellas 1. mars 2020. Foto: Ahmed Deeb/dpa/NTB Scanpix

Migranter står ved den stengte grensen mellom Tyrkia og Hellas 1. mars 2020. Foto: Ahmed Deeb/dpa/NTB Scanpix

Brannen i Moria aktualiserte behovet for en ny EU-politikk

En mor og barna hennes flykter fra flammene i migrantleiren Moria på den greske øya Lesbos

En mor og barna hennes flykter fra flammene i leiren Moria på den greske øya Lesbos. Foto: Angelos Tzortzinis/AFP/NTB Scanpix

En mor og barna hennes flykter fra flammene i leiren Moria på den greske øya Lesbos. Foto: Angelos Tzortzinis/AFP/NTB Scanpix

Barn går over en bro i Moria-leiren på den greske øya Lesbos 5. mars 2020. Foto: Louisa Gouliamaki/AFP/NTB Scanpix

Barn går over en bro i Moria-leiren på den greske øya Lesbos 5. mars 2020. Foto: Louisa Gouliamaki/AFP/NTB Scanpix

Luftfoto av Moria-leiren tatt i desember 2018. Foto: Jørn Casper Øwre/NORCAP

Luftfoto av Moria-leiren tatt i desember 2018. Foto: Jørn Casper Øwre/NORCAP

Aller verst har det vært i Moria-leiren på Lesbos. Leiren hadde en kapasitet på 3.000, men huset på det meste over 18.000 flyktninger og migranter. Da leiren brant ned i begynnelsen av september 2020, bodde det 12.000 mennesker i leiren.

Mangelen på en forpliktende europeisk ansvarsfordeling har ført til at kun et lite antall land har sagt seg villige til å ta imot asylsøkere fra Moria. Norge hadde sagt de ville bidra først når åtte til ti andre europeiske land hadde stilt opp. Brannen førte imidlertid til at Norge besluttet å ta imot 50 asylsøkere fra Hellas.

EU har lenge innsett at Dublin-avtalen ikke har fungert godt, og brannen i Moria førte til at de framskyndet lanseringen av et forslag til en ny avtale som skal erstatte Dublin. Mange hadde håpet at denne avtalen ville inneholde en forpliktende ansvarsfordeling, men de ble skuffet.

Avtalen legger opp til at det enkelte land kan bidra på ulike måter. De som ikke ønsker å ta imot asylsøkere kan i stedet bidra økonomisk med støtte til de landene som gjør det, og ta på seg å returnere asylsøkere som har fått avslag.

Det er likevel en stor andel av asylsøkerne til europeiske land som kommer via andre ruter. Tyskland er fortsatt den største mottakeren av asylsøknader i Europa selv om landet ikke ligger ved EUs yttergrense.

Krigen i Ukraina snudde alt på hodet

En ukrainsk flyktningjente på Flyktninghjelpens mottakssenter ved Warszawas østlige jernbanestasjon. Foto: Adam Rostkowski/Flyktninghjelpen

En ukrainsk flyktningjente på Flyktninghjelpens mottakssenter ved Warszawas østlige jernbanestasjon. Foto: Adam Rostkowski/Flyktninghjelpen

Ukrainske flyktninger samles ved Przemysl togstasjon, sørøst i Polen. Foto: IRC

Ukrainske flyktninger samles ved Przemysl togstasjon, sørøst i Polen. Foto: IRC

I februar 2022 gikk Russland til angrep på nabolandet Ukraina, og millioner av ukrainere ble drevet på flukt internt i landet og til nabolandene.

Skjebnens ironi førte til at de europeiske landene som har vært mest negative til å ta imot flyktninger fra land utenfor Europa, som Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, nå ble de største mottakerlandene av ukrainske flyktninger.

Aller flest har flyktet til Polen, som nå huser nesten én million flyktninger. Tsjekkia har gått fra å være et land som knapt har tatt imot flyktninger til å være på listen over de ti største mottakerne i forhold til folketall de siste ti årene. Montenegro er nå det landet i Europa som har tatt imot flest flyktninger per innbygger, og ligger på sjette plass i verden. Moldova, som er Europas fattigste land, er også blant landene i Europa som har tatt imot aller fleste flyktninger i forhold til folketall, etter at de har tatt imot over 100.000 ukrainske flyktninger.

Både i nabolandene til Ukraina og i øvrige europeiske land har ukrainske flyktninger stort sett blitt tatt godt imot. Mange har reagert på kontrasten til måten flyktninger fra andre deler av verden blir møtt på i Europa. Juridisk sett befinner ukrainere seg i en annen situasjon, ettersom de ikke trenger å krysse grenser til andre land for å komme til EU-land.

Ukrainske flyktninger samles ved Przemysl togstasjon, sørøst i Polen. Foto: IRC

Selv om europeiske land hadde ønsket å holde ukrainere ute, ville de ikke hatt mulighet til å gjøre det uten å bryte de mest grunnleggende prinsippene i Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Allerede før krigen startet hadde ukrainere med moderne pass rett til å ferdes fritt innenfor EU i tre måneder. De var derfor ikke forpliktet til å søke asyl i det første europeiske landet de kom til, i motsetning til andre flyktninger som tar seg til Europa.

Den største forskjellen er likevel at både europeiske stater og majoriteten av innbyggerne aktivt ønsker flyktningene velkommen. Dette skyldes nok i stor grad en følelse av nærhet både kulturelt og geografisk, og at ukrainerne kjemper en kamp for det som blir ansett som europeiske verdier.

Det er likevel ikke til å underslå at forskjellen i måten flyktninger fra Ukraina og land utenfor Europa tas imot i en viss grad også bunner i fremmedfrykt, og særlig motstand mot muslimsk innvandring. Dette merker man spesielt godt i land som Polen, der man bygger grensegjerder mot Belarus og presser asylsøkere fra Midtøsten og Afrika tilbake over grensen, samtidig som man på grensen mot Ukraina tar imot flyktningene med åpne armer.

I 2022 innførte Tsjekkia grensekontroll mot Slovakia for å hindre syriske flyktninger i å passere. Tsjekkia har sammen med Ungarn og Polen nektet å delta i EUs ordning for relokalisering av flyktninger fra Hellas og Italia. EU-kommisjonen truer nå de tre landene med straffereaksjoner dersom de ikke bøyer av.

Alle bør bidra etter evne

Dua'a var bare to år gammel da hun måtte flykte fra konflikten i Irak. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Dua'a var bare to år gammel da hun måtte flykte fra konflikten i Irak. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Som vi har sett er det fattige land som har tatt det største ansvaret, mens noen rike land også har bidratt mye. Som gruppe er det mellominntektsland som kommer dårligst ut, selv om land som Libanon og Tyrkia trekker snittet kraftig opp.

De mest folkerike landene i verden, som Kina, India, Indonesia og Brasil, befinner seg i denne gruppen, og det ville derfor betydd mye om flere av disse hadde bidratt til bedre ansvarsfordeling. Flere av disse har hatt kraftig økonomisk vekst de siste tiårene, og kan ikke lenger skylde på at de ikke har råd til å hjelpe mennesker på flukt. Et land som har råd til å arrangere sommer-OL har også råd til å ta imot noen tusen flyktninger hvert år.

USA tok tidligere imot nesten 100.000 kvoteflyktninger hvert år. Dette gjorde landet til den største mottakeren av kvoteflyktninger i verden. Under Donald Trumps ledelse har dette tallet blitt kraftig redusert, og i 2020 tok USA imot under 10.000 kvoteflyktninger. President Biden annonserte i mai 2021 at USA igjen skulle stille opp for flyktninger og ta imot inntil 62.500 kvoteflyktninger hvert år. I 2022 tok USA imot 29.000 kvoteflyktninger.

Under Trumps ledelse ble det også mye vanskeligere for flyktninger å søke asyl på USAs grense mot Mexico, og mange ble sendt tilbake til land som Guatemala, Honduras og El Salvador. Etter at Joe Biden overtok som president har noen av innstramningene blitt reversert, og asylankomstene til USA har gått kraftig opp. Biden-administrasjonen er imidlertid under press, også fra eget parti, om å sørge for å holde asyltallene lave. Dette gjør det vanskelig å fjerne alle innstramningene.

Til tross for innstramningene har likevel USA de siste ti årene tatt imot flere flyktninger i forhold til folketall enn mange europeiske land, og ligger på nivå med Storbritannia.

Kinesiske 100 Renminbi-sedler. Foto: Maksym Kapliuk/NTB Scanpix

Kinesiske 100 Renminbi-sedler. Foto: Maksym Kapliuk/NTB Scanpix

Asylsøkere i Tijuana i Mexico lytter til navn som blir ropt opp fra ventelisten så de kan krysse grensen inn til San Diego. Foto: Elliot Spagat/AP Photo/NTB Scanpix

Asylsøkere i Tijuana i Mexico lytter til navn som blir ropt opp fra ventelisten så de kan krysse grensen inn til San Diego. Foto: Elliot Spagat/AP Photo/NTB Scanpix

Kvoteflyktninger

Flyktninger som har bodd i Moria-leiren i Hellas går mot flyet som skal ta dem til Tyskland. De er del av en liten gruppe på 101 flyktninger som ble flyttet til Tyskland etter brannen i Moria i september. Foto: Yannis Kolesidis/EPA/NTB Scanpix

Flyktninger som har bodd i Moria-leiren i Hellas går mot flyet som skal ta dem til Tyskland. De er del av en liten gruppe på 101 flyktninger som ble flyttet til Tyskland etter brannen i Moria i september. Foto: Yannis Kolesidis/EPA/NTB Scanpix

Selv om det er mulig å gi god beskyttelse til de fleste flyktningene i naboland dersom hjelpen trappes opp, er det likevel noen som har behov for å kunne reise til et annet land som “overføringsflyktning.” Dette gjelder blant annet flyktninger som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i det landet de først flyktet til, for eksempel religiøse minoriteter eller homofile.

For noen få land, som Libanon, er det også nødvendig å avlaste mottakerlandene når det har kommet veldig mange flyktninger. I noen tilfeller, der det ikke er utsikter til at flyktningene kan vende tilbake igjen i løpet av få år, er det også behov for at flyktninger blir gitt mulighet til å få permanent opphold i et nytt land.

Land som Malaysia og Indonesia har ikke undertegnet flyktningkonvensjonen. De forventer at flyktninger kun skal være i landet midlertidig fram til de kan blir overført til andre land som kvoteflyktninger – til tross for relativt lave antall flyktninger i forhold til folketall. Dette må tas fra det allerede svært lave antallet kvoteflyktninger som vestlige land har sagt seg villige til å ta imot, og går på bekostning av land som har langt større behov for avlastning, som Libanon og Uganda.

Ifølge UNHCR har over to millioner mennesker behov for å komme til et annet land som kvoteflyktning fra det landet de først flyktet til. Dette er en økning på 36 prosent fra tilsvarende tall fra året før. I 2022 fikk kun 114.000 kvoteflyktninger starte et nytt liv i et annet land – under seks prosent av de som venter på å kunne bli kvoteflyktninger.

Dersom flere land hadde vært villige til å ta imot kvoteflyktninger ville det vært mulig å finne et nytt hjem til disse i løpet av få år. Det ville dermed ikke utgjort en stor belastning for hvert enkelt land. I 2022 var det kun 21 land som tok imot kvoteflyktninger, og mange av disse tok kun imot et symbolsk antall.

Canada, Australia, Norge og Sverige har de siste årene vært de landene som har tatt imot flest kvoteflyktninger i forhold til folketallet. I 2022 mottok disse landene henholdsvis 47.550, 17.325, 3.124 og 3.740 kvoteflyktninger. Danmark, som tidligere tok imot mange, har knapt tatt imot noen kvoteflyktninger siden 2016.

Den syriske flyktningen Maja Ibrahim (38) bor nå i Skogas i Sverige. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP/NTB Scanpix

Den syriske flyktningen Maja Ibrahim (38) bor nå i Skogas i Sverige. Foto: Jonathan Nackstrand/AFP/NTB Scanpix

Spiralen mot bunnen

Demonstrasjoner i Frankfurt 20. september 2020, mot tysk og europeisk migrasjonspolitikk. Foto: Andreas Arnold/DPA/NTB Scanpix

Demonstrasjoner i Frankfurt 20. september 2020, mot tysk og europeisk migrasjonspolitikk. Foto: Andreas Arnold/DPA/NTB Scanpix

Danmark er et av landene som har ledet an i det som har blitt kalt “spiralen mot bunnen.” Med det mener man at land etter land strammer inn flyktningpolitikken for at mennesker på flukt ikke skal komme til deres land, men heller velge å reise til et annet sted.

Når ett land strammer inn, følger andre land etter og innfører enda strengere tiltak. Slik fortsetter spiralen – nedover. Eksemplene på kreative tiltak for å avskrekke flyktninger fra å komme er mange.

Danmark krever at flyktninger skal reise tilbake til hjemlandet så fort det blir mulig, selv om de har vært i landet i mange år. Som første land i verden vedtok de også at til og med kvoteflyktninger skal returnere. I 2021 besluttet Danmark at det nå var trygt for de fleste syriske flyktninger fra Damaskus å reise tilbake.

I 2021 kom en ny utlendingslov som legger opp til at asylsøkere som kommer til Danmark skal sendes til land Danmark samarbeider med utenfor Europa, for å få asylsøknaden behandlet der. Flyktningene som får asylsøknaden innvilget skal likevel ikke få komme tilbake til Danmark, men heller få beskyttelse i andre land. Flyktninghjelpens generalsekretær, Jan Egeland, kaller det danske vedtaket “et skrekkeksempel på kappløpet mot bunnen.

Storbritannia har fulgt Danmarks eksempel, og har inngått en avtale med Rwanda som har lovet å ta imot flyktninger som har flyktet til Storbritannia. I motsetning til Danmark, som foreløpig ikke har begynt å sende flyktninger ut av landet, har Storbritannia gjort det første forsøket på å sende flyktninger til Rwanda, men flyet ble stanset før avgang etter et vedtak i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Norge var først ute med å vedta at flyktninger kan sendes tilbake til et land utenfor Schengen-området, selv om det ikke er sikkert at de får behandlet asylsøknaden sin der. Dette ble gjort for å stanse flyktningstrømmen som kom over Storskog i Finnmark. I realiteten fraskriver Norge seg dermed ansvaret for å behandle asylsøknader fra alle som ikke kommer direkte med fly til Norge.

Den norske regjeringen har også gitt utlendingsmyndighetene instruks om å aktivt gå gjennom tidligere saker for flyktninger som har fått flyktningstatus for å kunne tilbakekalle denne dersom forholdene i hjemlandet har blitt bedre. Dette gjelder alle som ennå ikke har fått permanent opphold i Norge.

Ungarn har holdt asylsøkere innestengt i interneringsleirer helt fram til EU-domstolen slo fast at dette var ulovlig. Som et svar på dette har Ungarn gjort det umulig å søke asyl på grensen. I likhet med blant annet Bulgaria og Hellas får Ungarn kritikk fra Europarådet for å presse flyktninger tilbake over grensen når de ønsker å søke asyl.

Siden 2013 har det vært umulig for båtflyktninger å få asyl i Australia. De fleste båter med flyktninger blir stanset av militære skip og beordret til å reise tilbake dit de la ut.

De som har klart å komme til Australia har blitt sendt til øya Manus i Papua Ny-Guinea og Nauru, som mot betaling har gått med på å behandle asylsøknadene der. Lenge ble flyktningene holdt innelåst i mottakssentre under umenneskelige forhold, men etter kraftig internasjonalt press ble disse sentrene stengt.

Noen av flyktningene har fått reise til USA som kvoteflyktninger, men fortsatt er det flere hundre som befinner seg på Manus og Nauru. En del er også overført til interneringssentre i Australia. Australias politikk har ført til at svært få flyktninger nå våger å søke asyl i landet uten visum, noe som for de fleste er umulig å få.

Til tross for de store humanitære lidelsene denne politikken har påført flyktninger og migranter, har flere europeiske land tatt til orde for at EU skal følge Australias eksempel. Danmarks og Storbritannias vedtak om å kunne sende asylsøkere til land utenfor Europa er sterkt påvirket av australsk politikk.

Polen, Latvia og Litauen har gjort alt de kan for å stenge grensene mot Belarus for flyktninger og migranter. Dette skjedde etter at Belarus begynte å bruke mennesker på flukt som et våpen i konflikten med Vesten sommeren 2021. Flyktningene og migrantene havnet i en desperat situasjon der de ble nektet å krysse grensen til EU og hindret i å komme ut av ingenmannsland mellom Belarus og nabolandene. Minst 24 mennesker skal ha mistet livet. Det er et klart brudd på flyktningkonvensjonen å nekte mennesker å søke asyl på grensen. EU mottar også kritikk for stilltiende å akseptere at EU-land bryter menneskerettighetene ved EUs yttergrense.

Foto: Trygve Finkelsen/NTB Scanpix

Foto: Trygve Finkelsen/NTB Scanpix

Foto: Stefan Ember/NTB Scanpix

Foto: Stefan Ember/NTB Scanpix

Foto: Todor Dinchev/NTB Scanpix

Foto: Todor Dinchev/NTB Scanpix

Foto: Greg Balfour Evans/NTB Scanpix

Foto: Greg Balfour Evans/NTB Scanpix

Det kom til protester utenfor et hotell i Brisbane i Australia den 15. august 2020, etter at media hadde rapportert om at asylsøkere ble holdt innestengt der. Foto: Darren England/NTB Scanpix

Det kom til protester utenfor et hotell i Brisbane i Australia den 15. august 2020, etter at media hadde rapportert om at asylsøkere ble holdt innestengt der. Foto: Darren England/NTB Scanpix

Når presset blir for stort

En mor holder rundt datteren sin på et mottakssenter på grensen mellom Irak og Syria. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

En mor holder rundt datteren sin på et mottakssenter på grensen mellom Irak og Syria. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Selv de landene som i mange år har vært mest generøse når det gjelder å ta imot flyktninger har måttet endre politikk, nettopp fordi så få andre land har vært villige til å dele på ansvaret. I Sverige gikk det få måneder fra statsminister Stefan Löfven sa at “mitt Europa bygger ikke murer” til han annonserte at Sverige midlertidig måtte stramme inn asylpolitikken så mye de hadde lov til for å bremse tilstrømningen til Sverige.

En av konsekvensene var at Sverige nektet flyktninger som har fått subsidiær beskyttelse retten til familiegjenforening. Dette dreier seg om personer som ikke er individuelt forfulgt, men som har flyktet på grunn av krig og vold.

I mange år har en stor andel av flyktningene i Sverige fått subsidiær beskyttelse i stedet for vanlig flyktningstatus. Fram til 2016 hadde dette liten praktisk betydning, ettersom begge gruppene stort sett fikk de samme rettighetene. Lovendringen førte til at nesten ingen av de syriske flyktningene som hadde flyktet fra borgerkrigen i landet fikk mulighet til å hente familiene sine til Sverige. I 2019 fikk denne gruppen igjen rett til familiegjenforening.

Tyskland er et annet land som endret flyktningpolitikken radikalt etter at mer enn én million mennesker søkte asyl i landet, og syriske flyktninger har fått beskjed om at de må reise tilbake når krigen i landet er over. I likhet med Sverige fjernet også Tyskland muligheten for familiegjenforening for de fleste syriske flyktninger. Senere har det blitt innført en kvote på 1.000 personer som kan få visum til familiegjenforening hver måned.

Fattige land bærer den største byrden

En flyktningkvinne bærer på en madrass i de sølete gatene i flyktningleiren Hamam al Halil i Irak. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

En flyktningkvinne bærer på en madrass i de sølete gatene i flyktningleiren Hamam al Halil i Irak. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

De fattige nabolandene som har tatt imot millioner av flyktninger opplever et enda større press enn land som Sverige og Tyskland.

Mange av de største mottakerlandene har ikke undertegnet flyktningkonvensjonen, noe som gir flyktningene mindre beskyttelse. Dette gjelder blant annet Bangladesh, Libanon og Jordan, mens Tyrkia gjorde unntak da de ratifiserte konvensjonen slik at den kun gjelder for flyktninger fra Europa.

Mohammad er en syrisk flyktning som bor i Bekaa i Libanon. I januar 2019 måtte han overnatte i en skole etter at teltet ble oversvømt. Foto: Nadine Malli/Flyktninghjelpen

Mohammad er en syrisk flyktning som bor i Bekaa i Libanon. I januar 2019 måtte han overnatte i en skole etter at teltet ble oversvømt. Foto: Nadine Malli/Flyktninghjelpen

For Libanon, Jordan og Tyrkia har det store antallet syriske flyktninger ført til spenninger i landene. Flyktningene har i liten grad tilgang til det vanlige arbeidsmarkedet og må ofte ta til takke med underbetalte jobber med uformelle ansettelser. Dette fører til at lønningene blir presset ned, og færre jobber blir tilgjengelige for landets egen befolkning.

Det går aller mest ut over flyktningene, som må leve på eksistensminimum og i tillegg opplever fiendtlige holdninger.

Ingen uoverkommelig oppgave

En stor gruppe kvinner venter på utdeling av hygieneartikler i Ngala-leiren i Nigeria. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

En stor gruppe kvinner venter på utdeling av hygieneartikler i Ngala-leiren i Nigeria. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

De fleste flykter til et naboland, og med tilstrekkelig økonomisk støtte fra rike land i resten av verden er det i mange tilfeller mulig å sikre beskyttelse i nabolandene. Dessverre ser vi at viljen til å øke bistanden, i takt med at det blir flere som trenger hjelp, ikke er til stede.

Sammenlignet med andre utgifter rike land tar seg råd til, er det småpenger som skal til for å sørge for at mennesker på flukt får den hjelpen de har behov for. Dette har blitt tydelig illustrert i forbindelse med koronapandemien.

For hver krone bevilget til å sikre egen økonomi, ga vi mindre enn et halvt øre i nødhjelp til de 250 millioner menneskene som trenger den mest.

Flyktninghjelpen gir hjelp og beskyttelse til flyktninger og internt fordrevne over hele verden. Støtt vårt arbeid i dag.