Les billedteksten Etter at en væpnet gruppe drepte moren og broren, fikk elleve år gamle Simon mareritt. Fast bestemt på å hjelpe sønnen, sikret faren seg en skoleplass på klassetrinnet under Simon. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg har mareritt om at faren min blir drept

Ingvild Vetrhus og Ingrid Prestetun|Publisert 09. jul 2018
Da Daniel Malaul og sønnen kom hjem fra et legebesøk i slutten av 2013, fant de Simons mor og bror døde på bakken. Væpnede grupper hadde funnet veien til nabolaget. En ny, blodig konflikt var i ferd med å bryte ut i Sør-Sudan. Daniel tok tak i sønnen og flyktet for livet.

Simon er et av mange barn som har vært vitne til grusomhetene i Sør-Sudan. Drapene på moren og broren har hjemsøkt den unge gutten.

–  Jeg har sett mange fæle ting. Noen ganger har jeg mareritt om at faren min blir drept.

Fast bestemt på å hjelpe sønnen, sikret faren seg en skoleplass på klassetrinnet under Simon. – Nå kan jeg passe på ham, og sørge for at han konsentrerer seg om fremtiden, forteller Daniel.

           

Les billedteksten Simon og faren går sammen til skolen hver ettermiddag. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

       

To brutale konflikter

I 2011 kunne Sør-Sudan feire uavhengigheten fra Sudan og slutten på Afrikas lengste borgerkrig. Bare to år senere brøt det ut en ny konflikt – denne gangen om makten i den nye staten Sør-Sudan. 

Volden i etterkant har ført til at flere familier ikke har nok mat. Så mange som 7,1 millioner mennesker lever på randen av hungersnød. Konflikten har også tvunget over fire millioner mennesker til å flykte fra hjemmene sine.

Simon og faren bor nå i en leir for internt fordrevne mennesker i hovedstaden Juba, under FNs beskyttelse.

       

Daniel Malaul is my name, I am Simon’s father, I am 41 years old. Simon and I go to the same school called Hope primary school but we are in different classes. I am in primary five while Simon is in primary six ahead of me and he sometimes helped me do my homework. I am very proud of my son Simon because he is very clever, helps in school above all, he listens to whatever I say.
I was a business man and was able to support my family. Life that time was very good and all my family members were very happy and comfortable before the crisis. In 2013, very early in the morning, l was not feeling well, so Simon and I went to the clinc, all of sudden, we heard shooting all over the town, we ran home only to fine both Simon’s mother and his brother were killed by armed men. I grapped my son Simon and ran to UNIMISS for protection. However, in 2014 we were relocated to UN- HOUSE camp. Since the time Simon show his mother’s and brother’s dead bodies (corpse), he wept throughout day and night and was having serious night mares not until the beginning of this year that, Simon did not experience the night mares. I was always advising him to forget about the people he lost and begin a new life, that is why until now we are sleeping on the same bed with Simon and he was the reason why I enrolled in the same school with him so that I can watch and monitor him closely. Life continues to be very heard for us, we lack food, cloth, water above all scholastic materials such as exercise books, pens, text books, school uniforms, school bags. 
I am optimistic that one-day peace will return to our country South Sudan and we will live this heard life in the camp and go back to Juba to begin a new and happy life.

NRC constructed their tents and build the school they are attending at.

Photo: Ingrid Prestetun/NRC
Les billedteksten Daniel Malaul, 41, tenkte aldri på å begynne på skolen. Men når sønnen fikk mareritt, begynte han i klassen under Simon på skolen Hope. Nå lærer Daniel å lese og skrive.  Photo: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

       

Far og sønn sammen på skolebenken

Før konflikten brøt ut, var Daniel forretningsmann og hadde en god jobb. Selv om han aldri hadde lært å lese eller skrive, tenkte han ikke på å begynne på skolen. Men å se sønnen leve et liv med traumer kunne han ikke se for seg.  

Den godt voksne Daniel begynte i klassen under Simon på skolen Hope inne i leiren. På den måten kunne han hjelpe sønnen med å glemme de vonde minnene.

– Helt siden moren hans døde, har Simon våknet om natten av grusomme mareritt, forklarer han. – Han var traumatisert, og pleide å havne i trøbbel på skolen.

Daniel sørger for å alltid være tilstede når Simon trenger ham. Han sover sammen med sønnen hver natt. På morgen går de sammen til skolen, hånd i hånd. I gjengjeld hjelper Simon ivrig faren sin med leksene.

–  Nå, når jeg går på skolen sammen med ham, føler han seg bedre, sier Daniel. –  Han konsentrerer seg og gjør det bra.

– Jeg er veldig stolt av sønnen min, legger han til.

      

Les billedteksten Daniel sørger for å alltid være tilstede når Simon trenger ham. Han sover sammen med sønnen hver natt. På morgen går de sammen til skolen, hånd i hånd. I gjengjeld hjelper Simon ivrig faren sin med leksene. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

       

Simon har fortsatt mareritt, men ikke så ofte som han pleide.

– Noen ganger drømmer jeg at faren min har kjøpt meg en skoleuniform og en telefon, forteller Simon, som har begynt å få noen gode drømmer.

Best i klassen

Den voldelige konflikten har ført til at godt over to millioner barn står uten skolegang i Sør-Sudan. Simon er en av de få heldige som er tilbake i undervisning.

I dag snakker han nesten flytende engelsk og er best i klassen sin på Hope. Skolen, som ble bygget av Flyktninghjelpen i 2014, gir mennesker på flukt en sjanse til å fortsette utdanningen sin. I dag sørger vi for at lærerne på skolen gir elevene et trygt undervisningsmiljø.

     

Moren og broren min ble drept. Jeg er fortsatt i live.
Simon (11) går på skolen Hope i en leir for internt fordrevne utenfor Juba i Sør-Sudan

– Skolen er det viktigste i livet mitt nå, sier Simon, som drømmer om å bli lege. Han vil gjerne hjelpe til med å bygge opp det krigsherjede landet når freden kommer.

Til tross for at partene i konflikten signerte en fredsavtale i juni, frykter mange at befolkningen i Sør-Sudan fremdeles kommer til å måtte leve med krig i tiden fremover.

Simon har håp. – Jeg vil leve i fred og fortsette utdannelsen min, sier han.

– Moren og broren min ble drept. Jeg er fortsatt i live.