DR Congo country director Ulrika Blom standing outside the NRC office in Goma.

Photo: Christian Jepsen, Norwegian Refugee Council
DR Kongo

På jobb i en av verdens dødeligste kriser

I to år har svenske Ulrika Blom ledet Flyktninghjelpens arbeid i en av verdens dødeligste kriser: Den demokratiske republikken Kongo.

Jeg er litt sliten nå, sier hun. Ulrika Blom er innom Flyktninghjelpens kontor i Oslo for å si hei og god jul til kolleger, før hun setter seg på bussen hjem til Göteborg. Hun ser frem til en tradisjonell julefeiring med familien og skiferie i Dalarna.

Kontrasten til hennes vante arbeidsplass kunne ikke vært større. I to år har Ulrika Blom ledet Flyktninghjelpens arbeid i Den demokratiske republikken Kongo, et land hvor sivilbefolkningen har blitt drevet på flukt av vold og konflikt i flere tiår.

En slik jobb tar på, og nå er det på tide med en lang ferie. Men først skal Ulrika gi kollegaene en statusrapport om den humanitære situasjonen i Afrikas nest største land og nummer én på Flyktninghjelpens liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser i 2017.

Outgoing CD in DRC, Ulrika Blom is holding her last presentation at HO in Oslo.
Photo:Beate Simarud/NRC
Les billedteksten Læreren i Ulrika Blom blir synlig når hun står foran et fullsatt møterom for å fortelle Flyktninghjelpens ansatte om arbeidet organisasjonen gjør i Kongo. Foto: Beate Simarud/ Flyktninghjelpen

Maktkamp før valget

– Det har vært en økning i antall nye internt fordrevne hvert år de seneste årene. Årsaken er at det er aktiv konflikt. Nå er vi i en førvalg-periode, og da er jo det normalt at det pågår en kamp om makten, forklarer hun.

Det kommende valget, som etter planen skal finne sted 23. desember, har allerede blitt utsatt flere ganger de siste to årene. Men to år er ikke så lenge i et land som vært rammet av en av verdens vanskeligste og mest alvorlige humanitære kriser i over 20 år. Og ettersom konfliktene i landet blir verre og flere, og rekordmange mennesker er på flukt, er det få ting som tyder på at krisen vil være over i nær fremtid.

NRC team meeting with residents of Mbulungu village. 

Nearly 17,000 people—or close to 95 per cent of Mbulungu’s population was forced to flee into the forest when fighting broke out between armed groups in March and April of 2017.  Some had to walk up to seven days to find a safe place to hide.  Many lost family members, were assaulted and nearly starved to death while on the move.  All lived in horrific conditions not certain of whether or not life would ever return to normal.

Though calm has returned to Mbulungu and several villages and towns just like it across Kasai-Central, people are not able to continue their lives as normal.  The violent conflict of 2017 left mass destruction in its wake—homes, markets, schools, sanitation facilities and health infrastructure in complete disarray.  In fact, 67 per cent of families living in Mbulungu do not have access to proper latrines and 55 per cent have no access to soap.  These absence of these basic necessities coupled with malnutrition and lack of proper shelter can lead to a host of diseases and death.

For that reason, NRC visited Mbulungu, in early 2017, where they met with the community to understand their primary needs.  NRC used its “community-based approach” by consulting with these communities to better understand their primary needs, to properly target the most vulnerable people and facilitate their ability to choose the assistance they require.

This intervention, however, is only a drop in the ocean of the vast needs of this community.  NRC is currently the only humanitarian actor in the zone and funding is not enough to address other acute needs such as food assistance, household items and education.  The Humanitarian Response Plan is currently only 25 per cent funded eight months into the year.  Humanitarian capacity is critically low.  If donors do not act now for the people of Mbulungu and for the rest of DR Congo, it will be too late.

August 29, 2018, Kasai-Central Province, DR Congo. 
Photo: NRC/Aléxis Huguet
Les billedteksten Flyktninghjelpen hjelper mennesker som måtte flykte da den sentrale Kasai-regionen ble rammet av vold og konflikt i 2016 og 2017. Vi bidrar med pengestøtte slik at innbyggerne får bygget opp igjen hjemmene sine. Foto: Aléxis Huguet/ Flyktninghjelpen

Ikke én, men mange konflikter

– Det er jo ikke sånn at det én konflikt i Kongo, det er mange ulike konflikter mellom ulike lokalsamfunn som slåss om tilgang til ressurser, til land og så videre, sier Ulrika.

Det var tilfeldigheter som gjorde at hun begynte med humanitært arbeid. Hun har bakgrunn som lærer, først på videregående skole, deretter som forsker med undervisning på universitetet, med en doktorgrad i kulturgeografi.

– Jeg har alltid vært interessert i internasjonalt arbeid og fikk muligheten til å jobbe med utfasingen av Flyktninghjelpens arbeid i Angola da freden kom dit i 2002.

Siden har det bare fortsatt. Helt til hun begynte på jobben i DR Kongo høsten 2016.

Læreren i henne blir synlig når hun står foran et fullsatt møterom for å fortelle Flyktninghjelpens ansatte om arbeidet organisasjonen gjør i Kongo. Det klirrer litt i bestikk, de fleste har satt av lunsjen sin til dette. Men ellers er det tyst – Ulrika har deres fulle oppmerksomhet.

– Kongo er et veldig ressursrikt land som har vært i konflikt i veldig mange år, og når man ser på årsakene bak konfliktene, spiller ressursene en rolle – hvordan de er fordelt, hvem som har tilgang til dem og hvem gjør seg rik på dem.

Les også: DR Kongo: Et plyndret land

Det er nettopp denne skjevfordelingen som gjør at store deler av den kongolesiske befolkningen lever i ekstrem fattigdom.

– Om en befolkning er så underernært at de nesten ikke klarer å overleve, tar de i bruk virkemidler som fører til ustabilitet, konflikt og krig.

"After giving birth, I suffered with these children because I couldn't find anything to eat. I didn't have anyone. I was alone," Elamegi recalled.  "When we finally got out of the forest, I had nothing left. My house had been burned down. I didn't get anything back." 

Elamegi is one of the beneficiaries of the shelter reconstruction assistance programme launched by NRC. 

Before the conflict, only six per cent of the people living in the Mbulungu area were living on one meal or less a day.  After the conflict, nearly half of the population who has returned are living one meal or less per day.

The Greater Kasai Region has the highest rate of malnutrition in the country with 770,000 children under the age of five living with acute malnutrition—440,000 of which suffer from severe acute malnutrition.  Unfortunately, food isn’t the only exigent need in this region.

In early 2017, NRC visited Mbulungu where they met with the community to understand their primary needs.  NRC used its “community-based approach” by consulting with these communities to better understand their primary needs, to properly target the most vulnerable people and facilitate their ability to choose the assistance they require.

This intervention, however, is only a drop in the ocean of the vast needs of this community.  NRC is currently the only humanitarian actor in the zone and funding is not enough to address other acute needs such as food assistance, household items and education.  The Humanitarian Response Plan is currently only 25 per cent funded eight months into the year.  Humanitarian capacity is critically low.  If donors do not act now for the people of Mbulungu and for the rest of DR Congo, it will be too late.

August 29, 2018, Kasai-Central Province, DR Congo
Photo: NRC/Aléxis Huguet
Les billedteksten Tjueseks år gamle Elamegi Kankolongo holder sin én uke gamle datter Simba i armene, mens hennes 18 måneder gamle tvillinger setter seg tett inntil. Den nyfødte datteren og tvillingene er synlig underernærte. Elamegi mistet et barn på flukt fra volden som rammet landsbyen hennes i den sentrale Kasai-regionen. Foto: Aléxis Huguet/Flyktninghjelpen

Nesten hele Norges befolkning på flukt

Så mange som 4,5 millioner kongolesere er på flukt i hjemlandet sitt. Det er ikke så veldig langt unna hele Norges befolkning. I tillegg har rundt 800.000 flyktet til naboland som Angola, Zambia og Tanzania.  

Ifølge Ulrika har internt fordrevne kongolesere først og fremst behov for beskyttelse.

– Beskyttelse handler om mange ting, men fremfor alt om at man ikke lenger klarer seg på egenhånd. Når man flykter, har man ikke beskyttelse: Man har ikke husly, mat eller skole. Behovene er jo enorme.

Derfor jobber Flyktninghjelpen med å være tilstede i all de områdene i landet hvor det er et høyt antall mennesker på flukt. Der gir vi nødhjelp, blant annet i form av pengestøtte, og analyserer befolkningens behov for beskyttelse.

Les også: Sultet i hjel på flukt

An NRC vehicle driving on the main road between Kananga, Kasai-Central's capital and Tshikapa, Kasai province. The poor state of roads and the limited availability of transport in the region reinforce the isolation of rural residents. 
28 August 2018, Kasai-Central Province, DR Congo
Photo: NRC/Aléxis Huguet
Les billedteksten Flyktninghjelpen på vei fra hovedstaden i den sentrale Kasai-regionen til en av provinsene. Dårlig infrastruktur og begrensede transportmuligheter bidrar til å isolere lokalbefolkningen i området. Foto: Aléxis Huguet/Flyktninghjelpen

Skolegang i krisetid

Noe av det viktigste vi gjør i Kongo, er å gi barn og unge muligheten til å gå på skole, selv om de lever i en krisesituasjon.

– Kongo er det landet hvor Flyktninghjelpen hjelper flest mennesker, og det landet hvor vi er den største aktøren innen utdanning i kriser, forteller hun.

– Jeg tenker som så at utdanning er fremtiden. Hvis vi ikke investerer i barna, så kommer denne krisen til å fortsette i generasjon etter generasjon. Fattigdommen kan kun overvinnes ved at mennesker får utdanning. Det handler ikke om at folk skal flytte til byen og jobbe i bank, med utdanning kan man jo for eksempel også forbedre jordbruksteknikken sin. Om man kan lese, er det lettere å vite om og sikre de sivile rettighetene man har. Hvis de har utdannelse blir det vanskeligere å utsette dem for overgrep, som for eksempel å ta fra dem jorda deres.

Bahati is fourteen-years-old and lives in Kasave village in Rutshuru territory, DR Congo.
When we met him, he was attending the five grade at Kihito primary school where NRC distributed notebooks, pens, pencils, and other school supplies to enable vulnerable crisis-affected children to afford better their education in a protected and secure environment. 

In 2017, given the fact that his parents were unable to pay his school fees, Bahati dropped out of school for one year.  During this time, he was feeling bad and bored to stay home alone while his friends and schoolmates were at school. When NRC selected him to participate in the catchup class, Bahati was very happy and motivated to go back to school again. Since he has attended NRC catch up class, Bahati is now very devoted to the French language in order to be able to communicate better with French speakers. Bahati would like to become a teacher so that he can teach others children. During the reaction time at Kihito primary school, he usually plays football and jumps rope with his schoolmates.

With support from the European Union Civil Protection and Humanitarian Aid (ECHO) and the Swedish International Development Cooperation Agency (Sida) NRC distributed notebooks, pens and pencils to over 13 200 students, including Bahati, to ensure that they study in a protected and safe environment. NRC also trained teachers of Psychosocial Support and Classroom Management to ensure quality education for the conflict-affected children, and trained Parent Teacher Committees on school management. In addition, we supported over 4 200 students with catch-up class to help them reintegrate into school where they will study for free this year thanks to cash transfers to the schools that contributed to teacher payment, purchase of school materials and other needs. 

Thanks to this response, NRC built twenty-eight new classrooms in fourteen conflict-affected primary schools in Rutshuru; these classrooms are currently hosting the children from the local community, returnees and displaced children— thus, numbers of students enrolled have doubled and the schooling conditions have improved significantly compared to last year.

November 2018
Photo: NRC/Ephrem Chiruza
Les billedteksten Noe av det viktigste vi gjør i DR Kongo, er å gi barn og unge muligheten til å gå på skole, selv om de lever i en krisesituasjon, som her i Rutshuru i den nordøstlige provinsen Nord-Kivu. Foto: Ephrem Chiruza/Flyktninghjelpen

Mangler penger

Men det er ingen enkel jobb å sørge for utdanning til Kongos kriserammede befolkning.

– Det mest frustrerende er at vi ikke får mer finansiering til arbeidet vårt. Det er urettferdig at andre kriser får mye mer penger til hjelpearbeid, selv om behovene ikke er like store.

Kongo er en av verdens mest underfinansierte kriser, og resultatet er at folk bare blir fattigere og fattigere. Det høres kanskje rart ut, men det er dette som driver Ulrika Blom – å jobbe utrettelig for at verdens mest neglisjerte fluktkrise ikke skal gå i glemmeboka.

Og av og til har hun lykkes.

– Med utdanning i krise-programmet vårt har vi fått til noe som donorene våre føler er relevant. Dermed kan vi øke vår kapasitet til å svare på behovene i krisen, smiler hun, og forsetter:

– At vi fikk med utdanning som en viktig del av vår respons, og at vi er den sterkeste aktøren på feltet, har vært det beste med denne jobben.

Det som kanskje er ganske unikt med Kongo, det er at veldig mange er håpefulle, selv om det er et ekstremt voldsomt og dødelig samfunn. Men det finnes også muligheter der. Jeg tenker at ungdommen også ser det, at det finnes mye godhet der – det er ikke sånn at alt er ondt. 
Ulrika Blom, Flyktninghjelpen
View of the ruins of an administrative building in the village of Mbulungu. In early 2017, armed militias took control of the area. They systematically destroyed official buildings and attacked government officials. 

Over 1 million people have returned to their homes in Kasai-Central after a year of violent conflict within the province and across the Greater Kasai Region.  Unfortunately, people who have returned have found their homes and fields pillaged and burned to the ground.  These farming communities have no shelter, no food to eat and no means of sustaining any viable livelihood.

Earlier this year, NRC visited Mbulungu and Bakuakashila, two villages ravaged by the regional conflict in 2017.  NRC used its “community-based approach” by consulting with these communities to better understand their primary needs, to properly target the most vulnerable people and facilitate their ability to choose the assistance they require.

This intervention, however, is only a drop in the ocean of the vast needs of this community.  NRC is currently the only humanitarian actor in the zone and funding is not enough to address other acute needs such as food assistance, household items and education.  The Humanitarian Response Plan is currently only 25 per cent funded eight months into the year.  Humanitarian capacity is critically low.  If donors do not act now for the people of Mbulungu and for the rest of DR Congo, it will be too late.

August 29, 2018 - Kasai-Central Province, DR Congo 
Photo: NRC/Aléxis Huguet
Les billedteksten Ruinene av en administrativ bygning i landsbyen Mbulungu i den senrale Kasai-regionen. I begynnelsen av 2017 tok militante grupper kontroll over området. Offentlige bygninger ble ødelagte, og offentlig ansatte ble systematisk angrepet. Foto: Aléxis Huguet/Flyktninghjelpen

– Vi satt og gråt

To år på jobb i en av verdens dødeligste kriser har satt noen spor. I 2016 brøt det ut ny konflikt i Kasai-provinsen sørvest i landet og sivilbefolkningen ble utsatt for vold og forferdelige overgrep. Takket være ny finansiering, var Flyktninghjelpen raskt på banen og de første som nådde sivilbefolkningen med hjelp. Menneskene hun møtte der, kommer Ulrika aldri til å glemme.

– Vi møtte mennesker som fortsatt var traumatiserte etter det de hadde opplevd. Vi hjalp dem med mat og nødhjelpsartikler. De hadde overlevd ute i bushen, men barna deres hadde dødd. Og de gråt. Og vi satt og gråt. Det gjorde veldig sterkt inntrykk. Heldigvis kunne vi hjelpe dem noe.

Midt i all grusomheten er det noe vakkert ved slike møter, synes Ulrika, å kunne lytte til det de har opplevd og være der sammen med dem.

– Vi er mennesker. Og de er også mennesker. Det er jo helt fundamentalt.

Derfor er det så innmari viktig å fortsette å skape oppmerksomhet rundt krisen i Kongo.

Les også: Vender hjem til ingenting

Marie Bukumba, 70, stifles a laugh while standing in her new, NRC-funded home in Mbulungu village, Kasai-Central.

"The good thing is I left suffering.  If suffering ends, I will say thank you God to the people who helped me," she exclaimed.  "That they will arrange for me to sleep in peace, so that sickness will leave me alone."

Over 1 million people have returned to their homes in Kasai-Central after a year of violent conflict within the province and across the Greater Kasai Region.  Unfortunately, people who have returned have found their homes and fields pillaged and burned to the ground.  These farming communities have no shelter, no food to eat and no means of sustaining any viable livelihood.

Earlier this year, NRC visited Mbulungu and Bakuakashila, two villages ravaged by the regional conflict in 2017.  NRC used its “community-based approach” by consulting with these communities to better understand their primary needs, to properly target the most vulnerable people and facilitate their ability to choose the assistance they require.

This intervention, however, is only a drop in the ocean of the vast needs of this community.  NRC is currently the only humanitarian actor in the zone and funding is not enough to address other acute needs such as food assistance, household items and education.  The Humanitarian Response Plan is currently only 25 per cent funded eight months into the year.  Humanitarian capacity is critically low.  If donors do not act now for the people of Mbulungu and for the rest of DR Congo, it will be too late.

August 29, 2018- Kasai-Central Province, DR Congo
Photo : NRC/Aléxis Huguet
Les billedteksten – Jeg har ingenting. Da jeg flyktet fikk jeg kun med meg de klærne jeg stod og gikk i, og det er de jeg har på meg nå, sier Marie Bakumba (70). Bakumba er glad for å være tilbake i landsbyen sin etter å ha blitt drevet på flukt av volden i den sentrale Kasai-regionen. Nå kan hun flytte inn i nytt hus etter å ha fått hjelp fra Flyktninghjelpen til å bygge det opp igjen. Men de vonde minnene har hun tatt med seg og nøden rundt henne er påtrengende. Foto: Aléxis Huguet/ Flyktninghjelpen

En av verdens dødeligste konflikter siden andre verdenskrig

– Det er ganske skremmende å se at hvor mye verden er villig til å investere i hjelp til ulike humanitære kriser har å gjøre med politiske forhold, og ikke hvilke behov menneskene i disse krisene har. Kongo er et land langt borte, det er veldig stort, uforståelig og komplekst, og det gjør at vi har mistet interessen for en av de dødeligste konfliktene i verden siden andre verdenskrig. Det er skremmende at det internasjonale samfunnet ikke klarer å gi de ulike krisene like mye oppmerksomhet.

Som humanitærarbeider, mener Ulrika det aller viktigste er at menneskene er i live når konflikten tar slutt.

– Vårt oppdrag handler om at sivilbefolkningen ikke skal rammes av konflikten og å gi dem hjelp, så de ikke er døde når krigen er over. Å få slutt på krigen, det er noen andres ansvar, og det internasjonale samfunnet må engasjere seg i Kongo sånn at nettopp det kan skje. Og vi som jobber med den humanitære biten må få ressurser sånn at vi kan hjelpe folk.

Det finnes mye godhet der

Mediene spiller også en viktig rolle for å få søkelyset på Kongo.

– Det er en ekstremt kompleks konflikt som krever en viss fordypning, og ikke easy takes. Det er jo veldig bra at en av årets nobelprisvinnere er fra Kongo, og jeg håper at det fører til en dypere analyse av årsaker og hvordan vi kan hjelpe befolkningen i landet.

– Hvilke tanker har du om Kongos fremtid?

– Jeg tenker at det er et veldig ressursrikt land som skal kunne forsørge befolkningen sin. Det finnes muligheter der. Det som kanskje er ganske unikt med Kongo, det er at veldig mange er håpefulle, selv om det er et ekstremt voldsomt og dødelig samfunn. Men det finnes også muligheter der. Jeg tenker at ungdommen også ser det, at det finnes mye godhet der – det er ikke sånn at alt er ondt. 

– Og din egen fremtid, hva tror du om den?

– Jeg kommer helt sikkert til å fortsette med å jobbe humanitært. Det er enormt givende og utfordrende. Dessuten er det veldig interessant, profesjonelt sett, selv om det til tider sliter en ut.

 

Jan Egeland and Ulrika Blom, Country Director NRC DRC in Beni, North Kivu. 

Only two months into 2018, and North Kivu province is returning as a hotspot in the crisis. A resurgence of inter-communal fighting and violent clashes between armed groups caused a dangerous spike in displacement in 2017. Some 1.2 million people are now displaced in the province – the highest number in any area in the country.

“Despite the resurgence of violence in North Kivu, critical funding is being pulled out of the province and into other areas, deemed by the UN as higher priority. Aid agencies are forced to juggle dwindling resources. It’s a life-threatening lottery on who wins and who loses – with lethal stakes. Areas that lose face sickness, disease and ultimately death,” said Egeland.

“The priority for DRC is a massive scale-up of funding and of aid workers in conflict areas, including North Kivu. Otherwise, the humanitarian community won’t be able to cope and will face certain calamity. We are already overwhelmed by what feels like a continent of crises, and we as humanitarians are so few and with no means to help.
Les billedteksten Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland og Ulrika Blom i Beni, Nord-Kivu i 2018. Foto: Alex McBride/Flyktninghjelpen