Venterommet

Alle barna er kommet alene over grensen fra Eritrea.

– Selvfølgelig savner vi familiene våre, men vi kan ikke reise tilbake nå, forteller barna.

Det er lunsjtid og Furtuna (15) sitter ved en gryte og rører iherdig. I kjelen putrer en saus av tomater, paprika og løk. Det er hun og de eldste barna som skal lage mat. De yngste jentene har andre oppgaver, som å hente brød eller gjøre rent. De syv jentene i huset kjente ikke hverandre før de kom til Hitsats flyktningleir.

Les også: Kronprinsparet møter barn og unge i krise.

 Et barnekollektiv

– Nå er vi som søstre, sier Winta (16), som har bodd i Flyktninghjelpens barnekollektiv i snart to år.

– Vennskapet oss imellom betyr veldig mye nå, legger 16-åringen til.

Rommet er ikke større enn 20 kvadratmeter, men fungerer som både soverom, kjøkken og stue for de syv jentene som også deler på de tre sengene. I huset til venstre bor en voksen flyktning som har ansvaret for å følge med jentene, og gi dem råd og hjelp, skulle de trenge det. I huset til høyre bor seks gutter som også er kommet alene til Etiopia fra Eritrea.

Flyktet fra militærtjeneste

En av de eldste jentene, Winta på 16 år, forteller om hvorfor de unge jentene forlot hjemlandet.

– Vi er alle redde for å havne i militæret, og for å miste muligheten til å få en utdanning, forteller hun.

–I militæret blir du aldri ferdig, du har ikke lenger noe valg. De kommer og henter deg, kanskje på natten. Det er derfor mange av oss måtte dra, forteller hun. 

Alle jentene i det lille huset kom til fots over grensen fra Etiopia, og de kom alene.

– De fleste av oss kom til fots. Vi hørte om folk som ble skutt undervegs, og vi hadde allerede på skolen hørt av mange jenter ble voldtatt når de forsøkte å reise, sier Winta, og de andre jentene nikker bekreftende.

I leiren får barna mulighet til å gå på skolen, de får mat og det aller viktigste. Jentene er glade for å være i trygghet i nabolandet. – Det aller beste er at vi ikke trenger å være redde lenger. Og at vi får muligheten til å gå på skole og å lære, sier Winta.

I nabohuset sitter tre gutter på 12, 14, og 15 år, som har like historier som jentene. De er takknemlige for å være i sikkerhet, for å slippe endeløs militærtjeneste og for å få mulighet til å gå på skole.

– Utdanningen hjelper oss til å vokse, og til å gjøre oss sterkere, sier Meyhaw (15), som kom til leiren for fem måneder siden. 

En usikker fremtid

Spør du barna om de har slektninger i Europa, nikker de alle sammen. Onkler i Sverige, brødre i Tyskland. I guttehuset tror de at ferden en dag kommer til å gå videre.

– Vi tenker at vi må videre, til Sudan, Libya og så til Europa. Men enn så lenge er alt stengt, så da er vi glade for å få mer utdanning, sier Meyhaw.

Jentene er ikke fult så overbeviste om at de kommer til å reise fra Etiopia.

– Jeg har en bror som reiste med en kusine, men bare broren min greide det over havet, sier Weyni (15).

– Det er dager hvor jeg bare vil reise, men jeg føler det er håpløst. Vi kjenner godt farene, forteller hun.

Enn så lenge vil barna bli i barnekollektivet. Guttene elsker fotballtreningene og noen av jentene har fått plass i en dramaklasse. Skulle de få lov til å ønske seg noe mer for at livet skulle bli litt bedre her er det elektrisitet slik at de kan gjøre lekser. Noen nye klær og kanskje en kino slik at de av og til kunne se en film og glemme alt en liten stund.